Slarkete Dylan-feiring

(Oslo/PULS): Her inntraff dessverre bare to elektriske øyeblikk; to låter da alt stemte. Det var da Madrugadas Sivert Høyem var vokalist. Smått tragisk, fordi de som hadde gjort nesten alt forarbeidet var gjennomført gnistrende fra start til mål. Man finner antageligvis ikke noe bedre Dylan-band enn Respatexans.

/ /

Av Arild Rønsen // 26.05.01

Jeg skulle ønske jeg slapp å skrive det, men faktum er at mye ikke stemte da Bob Dylans 60-årsdag skulle feires med en hel haug norske artister på scenen. Det så liksom så fint ut, på papiret, men så blei det mye skjæring.

Mye skyldes selve opplegget, og det forundrer meg. En Dylan-kveld med Tom Skjeklesæther i førersetet på arrangørsida burde virkelig ligge an til en festaften av de sjelde. Men en så erfaren mann burde vite at alle sangere trenger mer enn EN sang for å gjøre lykke.

Det handler om kommunikasjon Scene vs. Sal. Kommer man inn for å synge bare en eneste sang, da skal man ha dagen - noe så alvorlig - for å komme under huden på publikum. Det greide nesten ingen på Rockefeller denne kvelden, og det var i hovedsak ikke vokalistenes skyld.

Men jeg gir mange poeng til Kalle Storm Andersen! Hans utgave av "Like A Rolling Stone" var sjarmerende til tusen.

Men så skulle de altså komme på rekke og rad; Lynni Treekrem, Åge Aleksandersen, Kåre Virud, Reidar Larsen, Lars Lillo-Stenberg... som med "If Not For You" selvfølgelig fikk Dylan til å låte som Neil Young. Fint.

Men så var det dette med selve settinga. Folk kom og gikk, liksom - der oppe på scenen. Det hele fikk et smått sammenraska preg, hvilket smitta over på et i overkant arrogant og utakknemlig publikum. Aller verst gikk det ut over Åge Aleksandersen.

Her kommer landets antageligvis fremste Dylan-tolker, aleine med sin kassegitar, og gjør Håvard Rems finfine norsk-utgave av den dypt alvorlige sangen "Every Grain Of Sand" - mens folket oppfører seg som om de sto på Youngstorget og ikke gadd å høre den opplest og vedtatt kjedelige talen til Thorbjørn Jagland!

Folkens! Gå hjem og hør "Bob Dylan Live 1966", volum 4 i The Bootleg Series - så hører dere hvordan et anstendig konsertpublikum bør oppføre seg. Hun uttrykte det helt presist, hun som sto ved siden av meg:

- Dette er da fryktelig uforskammet!

Replikken kan høres prippen ut, men er det ikke. Man behandler ikke store kunstnere sånn - ikke Åge Aleksandersen, og ikke Bob Dylan.

Men midt i det hele sto et backingband som var helt fantastisk bra! Respatexans - hva de kan! Saken er jo at Bob Dylan låter veldig forskjellig; oseaner av vellyd ligger mellom "The Freewhelin' Bob Dylan" og "Time Out Of Mind". Resptatexans kan alt, på rams.

Ja, til og med Prepple fiksa de: "Where Are You Tonight, Sweet Lorraine" låt original DumDum-pønk nøyaktig slik DumDum-pønk skal låte.

Lynni Treekrems "One More Cup Of Coffee" var også nydelig, men det var først da Sivert Høyem, Madrugada-vokalisten, helt mot slutten av konserten entra scenen, at alt virkelig stemte i forholdet mellom band og vokalist. "Not Dark Yet" - hvilken låt!; og så vanskelig å spille! - var praktfull, og det kom til å bli enda ett hakk vassere. "Positively 4th Street" var en sann nytelse!

De burde ha stoppa der, og droppa "We Are The World"-versjonen av "Forever Young".

Har jeg fått det fram? Respatexans som band, og Respatexans + Sivert Høyem, det var beholdninga da Bob Dylan ble 60 i Oslo.

Del på Facebook | Del på Bluesky

(02.10.24) Bob Dylan har i mange år vært raus med å gi ut komplette bokser av turneer og uutgitt materiale fra ulike perioder av sin karriere. Opptakene fra 1974-turneen markerer et femtiårsjubileum det er verdt å bruke tid på for oss som er opptatt av den gåtefulle artisten.

(24.01.23) Nå slippes den syttende boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Det er «Time Out of Mind»-perioden vi skal få slippe dypere inn i. I 1997 var jeg 29 år og kjøpte TOOM på CD når det kom ut. Trykket på play og ble fascinert av et helt unikt lydbilde. 26 år etter er jeg nesten på samme alder som Bob Dylan var når han spilte inn dette albumet, med temaer som handlet om aldringsprosess og å ha en bevissthet omkring døden. Dylan var gammel da. Blir han yngre nå, med en remikset versjon av dette albumet? Og hva er egentlig poenget?

(27.08.22) Det er mange kategorier Dylan-fans. Én av dem må være oss som får lyst til å sette oss bedre inn i andre temaer fordi vi ikke helt forstår hva Dylan synger om, eller at han kommer med referanser vi så vidt har hørt om. Da trenger vi et solid oppslagsverk. Professor emeritus i allmenn litteraturvitenskap, Erling Aadland, gir ut en slik bok nå. «Dylan og Diktet» er på 719 tettskrevne sider med omfattende analyser av hver strofe og intertekstualiteten i forfatterskapet. Professor Aadland regnes som den med lengst fartstid som Dylan-fortolker i Norge. Således vil nok «Dylan og Diktet» bli stående som et hovedverk i årene fremover.