Bob Dylan: Love And Theft
Bob Dylan har kjørt seg inn i et hjørne. Han har nesten slutta å skrive låter. I said tweedle dee & tweedle dum.
Hey! Selvfølgelig skjønner jeg at ganske mange nå må mene jeg har røyka et eller annet jeg ikke burde ha inhalert. Snakker vi ikke om de siste 40 års i særklasse beste låtskriver? Jo. Nettopp derfor!
Bandet hans er det samme som han har hatt på veien i hundrevis av jobber, og kanskje ligger noe der? De kjenner hverandre etter hvert så godt at sjefen nærmest bare kan knipse - så veit de hva de skal gjøre.
Ofte - for ofte etter min oppfatning - høres det for meg ut som om Bob Dylan har kommet til bandet med en tekst, og sagt omtrent som følger: - Streit blues/rock, gutter - og denne går i A...
For at det ikke skal misforstås: Jeg elsker skikkelige låter som er spunnet rundt to eller tre akkorder! Ikke minst har Bob Dylan lagd haugevis av dem! Men det er forskjell på virkelig å skrive ei ny låt, og det å planke streit rock'n'roll slik den er blitt spilt siden nittenhundreogdentid.
Omtrent halvparten av "Love And Theft" består av låter som strengt tatt kunne eller burde vært kreditert "traditional". Den jeg liker best heter "Cry A While", der de i det minste gjør enkle men akk-så-fiffige rytme- og temposkifter.
Første gang jeg satte på dette albumet, hørte jeg det sammen med en nær venn. På spørsmål om hun likte det hun hørte, svarte hun: Bare låt nummer 2 og 12. Jeg deler ikke hennes oppfatning, men skjønner veldig godt hva hun mener:
Både "Mississippi" og "Sugar Baby" er nemlig klassiske Dylan-låter som harmonisk og melodisk beveger seg langs linjer du oppfatter ikke å ha hørt før. De er ikke kompliserte - vi snakker ikke Steely Dan! - men de er splitter nye.
Jeg er spesielt glad i "Mississippi", ei praktlåt uten noe egentlig refreng; en sang der partiet musikere kaller "stikket" spiller refrengets rolle. I dette faget er det vel strengt tatt bare Dylan som kan sies å inneha mesterbrevet.
Den store overraskelsen heter "Bye And Bye"; en taffel-låt som nærmest roper på et dårlig hammond-orgel! Ingen sikker vinner, men overraskende - og særdeles oppkvikkende i denne sammenhengen. Så også med "Summer Days"; blir du ikke hoppende glad av denne sangen, må du nok be legen din skrive ut en type andi-depressiva du tidligere ikke har vært innom.
"Moonlight" er også helt annerledes; de som husker hvordan Bryan Ferry for et par år siden gikk løs på den amerikanske pop-katalogen fra 30- og 40-tallet er på sporet.
På omslaget står det at en herre ved navn Jack Frost - i praksis et pseudonym for Dylan sjøl, om vi har forstått rett - har produsert. Det burde han ikke ha gjort. Det låter ikke på noen måte feil. Det låter bare helt ordinært. Magien fra Daniel Lanois' fingre og hjerne er borte vekk.
Således vil "Love And Theft" gå over i historien som et av de svakeste albumene Bob Dylan har levert.
Når alt dette er sagt, må jeg medgi at jeg i disse dager bare spiller ett eneste album.
Del på Facebook | Del på Bluesky