Hva har Bob Dylan betydd?

"Sort of what does Woody Guthrie mean to you’ and then try to find words." Disse ordene fra Dylan i ’63 rinner meg i hu når den gode Arild ber meg om å skrive noe om hva Dylan har betydd; da tenkte jeg omtrent dette, bare med et lite navnebytte da. I dag, 24. mai 2001, fyller han 60! For å komme til saken; jeg tror det mest fruktbare vil være å dele betydningen i 4 kategorier; tekstforfatter, komponist, sanger og utøvende kunstner.

Av Anonym // 24.05.01

---

Og det er ikke tilfeldig at jeg begynner med lyrikken; det er nok der han har betydd mest.

TEKSTENE

Naturlig her å gå kronologisk frem.

De første tekstene han skrev for offentliggjøring viser klart både verdisyn og veien videre; sterkt sosial engasjement, i den grad at ”ingen kommer undan politiken”, og da heller ikke Bob. Enten det er harde forhold i New York, ("Hard Times In NYC", ’61) eller fattige som dør rundt ham på gata, ("Man On The street", ’61). Året etter, noe så kuriøst som en protestvise mot tilfluktsrom; ”Let Me Die In My Footsteps” - en usedvanlig vakker antikrigsvise.

”Blowin’ In The Wind”, ”When The Ship Comes In” – begge disse sang han på live-aid ’85, ”Ballad Of Donald White”, om hvordan makthaverne produserer kriminelle, ”A Hard Rains Gonna Fall”, en religiøs advarsel mot atomkrig etc. etc.

De neste årene kom de på løpende bånd; "Masters Of war", verdens sterkeste antikrigssang?, "Talkin’ World War 3 Blues", "Times They Are A-Changing", "With God On Our Side", "Chimes Of Freedom" – en nydelig hyldest til individets rett til et anstendig liv. "Maggies Farm" – meget populær i 80-tallets England mot en viss ”kvinne” med samme navn. "It’s Allright Ma, I’m Only Bleeding", "Gates Of Eden" – nok en åndelig protestvise, "Desolation Row", etc. etc.

( )

Det må tilføyes at etter hvert som 60 – tallet skred frem, fikk tilsynelatende politiske tekster mer preg av filosofiske betraktninger; Dylan ble dypere.

Dylan utførte også meget vakre beskrivelser av kjærligheten og hva den gir oss, enten det er forelskelse, godt fungerende parforhold, brudd, lengsel, lyst, savn også videre:

”Don’t Think Twice”, ”Tomorrow Is A Long Time”, ”Girl Of The North Country”, ”I Want You”, ”It Ain`t Me, Babe”, ”It Takes A Lot To Laugh...”, ”Love Minus Zero…”, ”Sad–Eyed Lady Of The Lowlands” – bryllupsgaven til sin kjære Sara – nydelig tolket nylig av Yes; Jon Anderson og Steve Howe, ”I`ll Be Your Baby Tonight”, ”Lay Lady Lay”, disse og andre 60–tallslåter er klassikere når det gjelder sanger om kjærlighet. Men det stopper ikke med 60 –tallet.

”If Not For You” (’70),” "Nobody `cept You” (’73), ”Idiot Wind”, ”You`re Gonna Make Me Lonesome When You Go”, ”Up To Me” – alle 74, ”Sara”, ”Oh Sister”, ”One More Cup Of Coffee”, ”Abandoned Love” – alle ’75, ”Is Your Love In Vain?” (’78), ”Covenant Woman” (’80), ”Don`t Fall Apart On Me Tonight” (’83), ”I`ll Remember You” (’85), ”Shootin Star” (’89).

Er det noe han aldri har mistet evnen til, er det å lage fantastiske kjærlighetssanger.

Her må det nevnes at for de fleste av disse sangene gjelder det at melodiene er vel så viktige som tekstene mht. at de er blitt tidløse klassikere.

En til ”kategori” må med mht. Dylans lyrikk; sanger om hans personlige utvikling:

”Long Time Comin`”, ”Guess I`m Doing Fine”, ”Bob Dylans Dream”, ”Mr Tambourine Man”, ”Ballad Of A Thin Man” (kan også tolkes som sjikane av journalister), ”Just Like A Woman”, ”Visions Of Johanna”, ”I dreamed I Saw St. Augustine”, alle 60–tallslåter. Videre har vi ”The Day Of The Locust” (’70), ”Tangled Up In Blue” (’74), ”Canging Of The Guards” (’78), ”Do Right To Me, Baby” og "I Believe In You”, begge ’79, ”Saved” (’80), ”Every Grain Of Sand” (’80), ”Carribean Wind”, ”The Groom Still Waiting At The Altar”, ”Shot Of Love”, alle tre ’81, ”Jokerman”, ”I And I”, begge ’83...

( )

Men tekstene blir aldri så personlige at de ikke angår mange lyttere, om enn ikke alle - og her berører vi dagens tema: Dette sitatet av Ole Paus sier en del:

”Dylan uttrykte det mange av oss gikk og tenkte på.”

Jeg tror Paus mente 60–årene her, jeg mener jo at han har holdt koken til den dag i dag. Men 60–tallet står likevel i en særstilling. Intet 10–år preget det tjuende århundre mer. Ingen person utrykte i så stor grad som Dylan 60–årenes essens, budskap, innhold. Men samtidig polariserende; klisjeen "elsket og hatet" er ganske så treffende på Bob. Som Dylan-fan vil jeg nok mene at den delen av vestens befolkning som liker`n, er den reelle eliten, så får jeg heller prøve å være mindre subjektiv heretter.

Hva som kjennetegner en Dylan–fan? Visdom, åpenhet, medfølelse, musikalitet, kunstforståelse? Som leseren kanskje forstår, er det ikke tilrådelig at jeg går noe særlig mer inn på dette… Bare nevne at hvis andre fans er like beskjedne som meg, har vi kanskje lært av His Bobness himself:

”Det er ingen til å ta opp arven etter meg.”

Ingen grunn til å stå med lua i hånda altså; hvis man mener at man er noe, så si det rett ut! Ned med janteloven!

Så Dylan uttrykte i sangtekster det man før kun hadde uttrykt i romaner, pamfletter, dikt.

Han høynet kriteriene for når en sangtekst er god, slik at kvaliteten bør forventes å være på samme nivå som for annen litteratur. (Noe av det samme som Hergè og Barks gjorde med tegneseriene.)

Og han førte poesien inn i sangens og populærmusikkens verden. Han beviste at en tekst som skal synges kan være like poetisk som et dikt. Eksempler på god poesi i Dylans tekster er det mange av, her er et lite og tilfeldig utvalg:

”…In the broken mirror of innocence on each forgotten face/
I hear the ancient footsteps like the motion of the sea…/
I am hanging in the balance of the reality of man/
Like every sparrow falling, like every grain of sand” (’80).

”We always did feel the same, we just saw it from a different point of wiew/
("Tangled up in blue”) (’74).

Hele ”Don`t Think Twice”, hele ”A Hard Rain`s A Gonna Fall” (’63), ”I`ll let you be in my dreams if I could be in yours” ("Talkin` World War 3", ’63), hele ”Chimes Of Freedom” (’64), hele ”Mr. Tambourine Man” (’65), 1. vers på ”Desolation Row”, ”I wanna be your lover, baby, I don`t wanna be your boss” ("It Takes A Lot To Laugh…" ’65), hele ”Visions of Johanna” (’66), ”Time is an ocean, but it ends at the shore, you may not see me tomorrow” ("Oh Sister" ’75),

”Stripes on your shoulders, Stripes on your back and on your hands/
Swords piercing your side, blood and water flowing through the land/
(...) I got a God-fearing woman, one I can easily afford/
She can do the Georgia crawl, she can walk in the spirit of the Lord”
("Gonna Change My Way Of Thinking" ’79),

”I know all about poison, I know all about them fiery darts, I don`t care how rough the road is, show me where it starts”
("What Can I Do For You?" ’80),

”Jokerman dance to the nightingale tune/
birds fly high by the light of the moon”,

”I and I/in creation where one`s nature neither honors nor forgives/
I and I/
one says to the other; no man sees my face and lives”,

Hele "License To Kill", alle ’83, hele "Shooting Star (’89),

”I was born here and I`ll die here, against my will/
I know it looks like I`m moving, but I`m standing still”
("Not Dark Yet" (’97).

Som en ung norsk debutant uttrykte det i Dagsavisen her om dagen:

”Hvis Dylan ikke hadde satt melodier til tekstene sine, ville han allerede fått Nobelprisen i litteratur.”

En annen verdi i Dylans lyrikk er humoren. Eksempler:

Hele "Talkin World War 3", hele "Talkin John Birch Blues" (’63), "On The Road Again" (’65), som beskriver en familie av gærninger og avsluttes med:

”Well, there`s fist fights in the kitchen, they`re enough top make me cry/
The mailman comes in, even he`s gotta take a side/
Even the butler, he`s got something to prove/
Then you ask why I don`t live here; Honey, how come you don`t move?”,

”I`m a poet, and I know it, hope I don`t blow it” ("I Shall Be Free #10" (’64), (hele låta er åpenbart morsom), hele "Clothes Line", hele "Yea! Heavy And A Bottle Of Bread", begge ’67, ”Give To Me My Country Pie, I Won`t Throw It Up In Anybody`s Face” (’69), live-versjoner av "Man Gave Names To All The Animals:

”It wasn`t too small and it wasn`t too big/
Hmmmmm…I think I`ll call it a ..dog.”(’80)

”It wasn`t too small and it wasn` t too big/
Ah…think I`ll call it a draft” (’79).

Det må tilføyes at det ikke er tilfeldig at eksemplene tynnes ut med 60–tallet; det ble nok et større tungsinn etter som tida gikk.

Mannen skapte altså en skole der sanger innen populærmusikken skulle ha gode/meningsfulle tekster, uansett temaene, og mange fulgte opp.

MELODIENE

Naturlig også her å begynne med begynnelsen, nemlig folkemusikken.

( )

Han startet opp med å plukke ut folkeviser med fine melodier for så å tilføre dem egne tekster; nesten alle sangene på 2. og 3. LP er slike. Dette var han ikke den første som gjorde, men som jeg har vært inne på: Tekstene var bedre enn noen hadde skrevet før. Dermed ble en lykkelig bieffekt at han løftet frem folkemusikken mer enn noen før hadde gjort.

Så gikk han mer og mer over til å kun å komponere, men stadig med utgangspunkt i folkemusikken. I tillegg da til at folkemusikken fremdeles ble æret, forsterket han enormt mye visesangen i amerikansk populærmusikk, og innførte den i populærmusikken i resten av verden.

(Vi har forøvrig vår norske Ym:stamme, som hadde samme basis for sine låter på samme måte som Dylan-på-60 –tallet).

Så har vi folkrocken, da. Det er sagt at Dylan oppfant denne. Det er feil, den ble oppfunnet da The Animals ga ut ”House Of The Rising Sun” i elektrisk versjon i ’64, riktignok helt og holdent basert på Dylans akkustiske versjon fra ’62. Men Dylan fulgte den opp, først med den elektriske ”Maggies Farm” (’65), som bygger på en folkevise, kanskje først og fremst mht. teksten, så med en elektrisk versjon av ”One Too Many Mornings” (’64) live i ’66, en sang der melodien er basert på en folkevise. Dette gjorde, sammen med de andre elektriske sangene, et så sterkt inntrykk og hadde så stor betydning, at folkrock ble en sjanger. Så han skal ha mye av æren også her.

En siste musikalsk betydning som må nevnes, er den innlysende at veldig mange av melodiene hans, helst frem til i dag, faktisk er veldig fine; melodiøse/ originale/ ikke for enkle eller for kompliserte/ vanskelige å bli lei av/ tidløse/ tunge/ lette/ følelsesladde, - i det hele tatt! Dermed høyner han det musikalske nivået i popmusikken betydelig.

SANGEREN BOB

Det var sangeren Bob Dylan som stengte veien for meg inn i Bobs univers, jeg måtte oppleve ham live (i ’90) for at det stengselet skulle falle.

Før sang han spesielt, (bortsett fra i ’69). Fra ca. ’83 (?) gikk det over til å bli en spesiell stemme. (I ’85 uttalte han om ’69 –stemmen sin:

”Jeg kunne ikke ha sunget slik i dag, selv om jeg forsøkte.”

( )

Denne ”’69 –stemmen”, som kan nytes på ”Nashville Skyline” og delvis på ”Self-Portrait”, oppsto til dels som en følge av et midlertidig røykestopp!, dels fordi han ønsket en totalt annerledes Bob på den tida; han ville distansere seg mest mulig fra fansen (som delvis var i ferd med å gå mer og mer berserk).

Han sang faktisk omtrent slik de første åra, før han fikk platekontrakt.
Hvordan ’69 stemmen låt?

FLØTETENOR!!!!!!!!!!!!!!!

Han sang altså bevisst råere, grovere, hesere, mer nasalt, enn stemmeprakten skulle tilsi da han begynte sin karriere som plateartist, og det fortsatte han med. Av kunstneriske grunner; han mente at det ytte større rettferdighet til sjangeren han var/ble en del av. Man kan altså si at han gjorde stemmen sin verre - i tradisjonell forstand - enn den var.

Tom Waits har jo drevet dette ut i det ekstreme, slik han bruker stemmen sin, men Dylan var altså først. Tror jeg da.

Så til slutt har Satan–rockerne tatt dette helt ut.

Men den viktigste betydningen av dette, var jo at det åpnet veien for folk som ikke hadde no` særlig til sangstemme, til å synge likevel!

”Kan Dylan synge slik og komme seg unna med det, så kan jeg også!”

Så det førte til en oppblomstring av sangere, og den dag i dag tør folk å synge fordi Dylan sang ”stygt” først. Og gjør det fremdeles.

Men det ville være en pinlig forenkling å stoppe beskrivelsen av vokalisten Bod Dylan der. Det beste med syngingen hans er jo evnen til å uttrykke følelser. Sånn at i fullt alvor å mene at han ikke kan synge, avslører bare mangel på kunstforståelse og følsomhet.

Også der har han hatt stor betydning i pop og rock verdenen. Janis Joplin, Bruce Springsteen, Tom Robinson, Joe Cocker, Iggy Pop and many others; inspirerte av Dylans sangteknikk/syngemåte? Jeg tror det!

Dylan er en stor vokalist. Faktisk også den dag i dag. Så fikk han da også en Grammy som Årets Vokalist i kjølvannet av "Time Out Of Mind"!

Jeg nevner også at høydepunktet som sanger sannsynligvis var LP`en ”Slow Train Coming” (’79), med påfølgende turne. Aldri har han sunget bedre. Begrepet ”inspirert” får ”en helt annen mening”; den opprinnelige?

DEN UTØVENDE KUNSTNEREN

Hva karakteriserer Bob Dylan som utøvende kunstner?

Vel, det jeg først tenker på, er hans ”frenetiske” turne–virksomhet. Det er som om han sier til oss: ”This is what I do.” Siden dette er jobben hans er det bare å fortsette å holde konserter verden rundt. Folk flest jobber til de blir ’67 og vel så det, så hvorfor skulle det være annerledes for en artist?

( )

Nok et eksempel på Dylans identifisering med den vanlige mann i gata. Og så viktig det er at slike megastjerner har en sånn holdning! Det bidrar til en sårt tiltrengt minskning av avstanden mellom publikum og scene. Dessuten er det jo en fantastisk bonus for oss at vi får oppleve ham igjen og igjen. De siste årene har han dessuten bare vært bedre og bedre for hver gang.

Han bidrar altså både til at man får se gode artister ofte, (han er jo da en person som fungerer som eksempel til etterfølgelse), og er en av de få som beviser at det er bare å fortsette både med å opptre og å skape, uansett hvor gammel man er - for høydepunktene bare fortsetter å komme. Også dette er viktig for hans kolleger, og dermed for skaren av fans de måtte ha.

Han var, så vidt jeg vet, også den første som valgte å opptre på mindre spillesteder, og ofte, fremfor store stadioner/haller. Et slikt valg gjorde han da han startet opp ”Rolling Thunder Riview” i ’75, ferdig i ’76. Da hadde han vært på mega–turne med The Band i ’74. Nok et døme på ønsket om å være på gateplanet, som ”bare en vanlig fyr”. Og hva kalte han ikke neste LP? Joda, det var ”Street Legal” (’78).

Så er det måten han utøver på:

En ting er at han stadig omarrangerer låtene sine live, bare det gjør det vel verdt å se ham ofte. Og det har inspirert mange til det samme, f. eks han jeg nettopp siterte; Chris Eriksen.

Men måten han synger sangene på! Han prøver aldri å synge en sang slik han har sunget den før. Så hver sang høres forskjellig ut, for hver ny gang de blir fremført.

Jeg har gått på konsert med ham to dager på rad, og også de sangene han hadde spilt dagen før, ble nye opplevelser. Jeg har ikke inntrykk av at dette er noe han har oppfunnet selv, uten at jeg vet hvilken tradisjon eller hvem han har det fra. Men jeg vet ikke om noen andre med en slik tilnærming til scenekunst. Jeg mener det er unikt. Og absolutt noe andre artister burde lære av, det har vel allerede mange gjort. (Nå er det ikke bare positivt da, noen ganger går han over grensen til ren radbrekking, eller skal vi si radbreking?)

Nok en viktig side er hans stillingtagen til verden rundt seg, der har han hatt betydning både for en venstredreining i samfunnet, og for at de mest ekstreme grupperingene modererte seg.

Ting han har bidratt til, er at JFK ble valgt til president, påstår jeg, at de svarte fikk det bedre, (han opptrådte f. eks. sammen med Martin Luther King), en radikalisering av vesten unge (”don`t follow leaders”), kvinnefrigjøring, grobunn for mer åndelig søken blant de radikale på 60- og 70-tallet, en høyning av det intellektuelle og sosiale nivå hos veldig mange mennesker; ja han er blant de viktigste allmennutdannerne i vår tid.

Han har veldig ofte kjempet for de svakeste, for eksempel i kampanjen for å befri Rubin ”Hurricane” Carter fra fengsel, der han satt uskyldig dømt. Et eksempel på at han ikke nøyde seg med å lage en sang om det onde, men også fulgte sangen opp med sterkt praktisk engasjement, slik vi senere har sett hos folk som Peter Gabriel og Sting. Og kamp mot det onde fører oss (over)naturlig over i enda et sentralt aspekt ved fyren; han ble frelst.

MESSIANSK JØDE

Noe mange tydeligvis ikke har fått med seg, jeg nevner i fleng Håvard Rem, var at Jesus faktisk kom og besøkte Bob Dylan på et hotellrom i Tuscon, Arizona, rundt den 18. november 1978. Han rørte ved skulderen hans, og Bob gikk i bakken.

De hadde også en samtale, som gikk omtrent slik:

Jesus: ”Hvorfor står du meg i mot, Bob?”
Bob: ”Jeg står Deg da ikke i mot, gjør jeg det?”
Jesus: ”Kommer du til å følge Meg?”
Bob: ”Vel, jeg har aldri tenkt over det.”

Alt dette i følge Bob Dylan selv. (Se ”Dylan; Behind the shades”, av Clinton Heylin). Og da han hadde gjort det,(tenkt over det), ble svaret ja.

Seks uker senere, sånn omtrent, forsto Bob at han ble født på ny av Den Hellige Ånd den kvelden i Tuscon. (Noe som står i skarp kontrast til den rådende oppfatning blant Vestens, og ortodokse, kristne, der
det å bli Åndsfødt, ikke innebærer noen opplevelse av Gud, men kun det å velge å tro på Jesus.)

I det hele tatt var det en viss ambivalens hos de kristne når Bob ble en av dem. På den ene side var det litt av et skup å få Bob Dylan hanket inn i lammeflokken, både for Vineyard–bevegelsen spesielt, og for de kristne generelt, (han ble med i LA Vineyard.) På den andre siden ble han til tider noe for utradisjonell for karismatiske amerikanske protestanter.

3 stikkord: Piker, vin og sang. Et til: Et venstrevridd ikon.
Det skar seg i Vineyard, (for utfyllende informasjon, sjekk "Tangled Up In Blue, på lp`en "Real Live’84), det skar seg ikke i de saliges flokk, rykter om frafall til (bake) til jødedom er én ting, harde facts noe helt annet.

En ur-diskusjon fra ’83 og utover har vært:

Er han fremdeles kristen? Jeg har ikke tenkt å argumentere videre for ”mitt syn”, bare henvise til tekstene etter ”Shot Of Love”, repertoar på konsertene, samt de før nevnte bøkene til Heylin og Rem og "Tangled Up In Blue". (Jeg må bare nevne at når en jøde blir kristen, er det vanlig at vedkommende fortsetter med å være jøde, lar være å kalle seg kristen, og i stedet bruker betegnelsen ”Messiansk jøde”.)

Spørsmålet er imidlertid: Hvilken betydning hadde omvendelsen?

( )

Vel, den hadde helt klart stor betydning både for mange kristne og mange ikke-kristne. Den var en klar oppmuntring for menigheten(den kristne altså), akkurat som den var et tilsvarende sjokk for den andre menigheten… og ikke minst for den tredje…

Jeg har ingen statistikk som viser hvor mange som opplevde at omvendelsen bidro til at de selv ble omvendt. Men jeg vet at Jesus vet hva Han gjør, og at når Bob Dylan var en av de heldige som fikk guddommelig særbehandling, (”and You`ve chosen me to be among the few” - What can I do for You?) - ja, så hadde det hellige konsekvenser for flere enn ham.

Hva skulle være mer effektivt enn å velge lederskikkelsen for Vestens avkristnede intellektuelle innen den kunstform som påvirker mest? Som attpåtil er jøde?

For meg har det i hvert fall hvert inspirerende.

Noen kristne godbiter som enda ikke er nevnt følger:

Gotta Serve Somebody
When He Returns
Solid Rock
Saving Grace
Are You Ready?
Property Of Jesus
Man Of Peace
Dark Eyes
Death Is Not The End
Ring Them Bells
Trying To Get To Heaven
Highlands

Er Bob Dylan det tyvende århundes største og mest betydningsfulle kunstner?

Ja.

Som en (ikke-kristen) bekjent av meg sa for få år siden:

”Når de ser tilbake på artister i det tyvende århundre, er det Dylan som vil bli stående.”

Vi spikrer`n der.

Vi spikrer`n der.

Vi spikrer`n der.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky