Dylan i Norge: From the west unto the east (Shall he be released any day now?)

(Bergen & Langesund/PULS): Før konserten i Bergen, var Dylans beste konsert i Norge så langt fjorårets i Spektrum, (bortsett da selvsagt fra 2. konsert i Drammenshallen ’81). Konsertene i Bergen og Langesund viste en artist fremdeles fullt på høyden, dog manglet bandet den samkjørte tilstanden fra i fjor.

---

Bob Dylan / /

Av Anonym // 01.07.01

---

Ni av sangene Dylan tok i Bergen spilte han også i Langesund. Jeg kommer til å gå gjennom konsertene låt for låt, før jeg bibringer mer generelle betraktninger til slutt. Nevner bare i forbifarten at låtutvalget i Trondheim var tilsvarende variert. Det lønner seg å få med seg så mange konserter med fyren som mulig!

I Bergen var 1. del veksling mellom 3 akustiske og 3 elektriske låter inntil 12 sanger var unnagjort, (i Langesund kombinerte han i mye større grad akustiske og elektriske instrumenter i samme sang).

Slik fortonte Dylan seg i Bergen:

I AM A ROVIN’ GAMBLER – Glimrende fremføring av en fin sang, godt samspill, tydelig at dette hadde de gjort før.

MASTERS OF WAR – Kraftfull versjon av ”evig” aktuell låt, et høydepunkt, selv om han i forglemmelsens hengemyr tok samme vers to ganger.

IT AIN’T ME, BABE – Vel… Rutinemessig plankekjøring. Kjedelig.

DYLAN: Omkransa av sine ypperlige gitarister Charlie Sexton og Larry Campbell. ( )

MAGGIE’S FARM – Veldig lik studioversjonen, for øvrig meget inspirert fremført; akkurat som om han er i ferd med å gjøre noe radikalt med livet sitt igjen (jfr. teksten). Topp. (Litt mindre inspirert i Langesund, men likevel…)

YOU AIN’T GOING NOWHERE – Et herlig valg, men litt synd at han tok 60–talls versjonen (da den andre er bedre!), rimelig da at han droppet et vers! Nok et høydepunkt, tross alt.

GOTTA SERVE SOMEBODY – Om ikke den største overraskelsen så i hvert fall den mest gledelige! Nærmest nyskrevet, med forandret melodi og nye vers! Og et fantastisk rocka trøkk, meget inspirert. DDH - Det Desiderte Høydepunkt!

NORTH COUNTRY GIRL – Hopping etter Wirkola, her. Likevel et nytt høydepunkt i og med dagens første munnspill–solo, som til og med var god!

IT’S ALLRIGHT MA, I’M ONLY BLEEDING – Meget inspirert igjen. Han løftet faktisk en ikke helt vellykka låt til høylandene. Og både i Bergen og i Langesund er ”sometimes even the president of the United States must have to stand naked”, en stadig like aktuell samfunnskritikk av USA; og vi jublet begge gangene. W. Bush må sies å være et usedvanlig ”takknemlig” objekt for akkurat den der, en president som var kledd naken allerede før innsettelsen!

DYLAN har fans i Bergen! ( )

VISIONS OF JOHANNA – Spesialbehandling av Bergens-publikumet? En meget bra låt han sjelden spiller. Og en fin versjon. Høydepunkt!!! Hurra!!!

DIGNITY – Høydepunktene sto i kø en stund, selv om han glemte teksten litt her. Men hva faen gjør vel det? Wow!

WICKED MESSENGER – Suveren versjon av en litt pussig låt. Fantastisk!

LEOPARD SKIN PILL BOX HAT – Godt gammelt driv på god gammel låt, godt hjulpet av publikummer som heiv opp en leopard skin pill box hat på scena, noe som faktisk gjentok seg i Langesund; er det en gal fan som reiser rundt med et lager av leopardskinnspilleeskehatter der Bob synger? Kanskje det kan få Dylan til å skifte ut akkurat den sangen? Eller kanskje tvert i mot?!

Pause!!!

LOVESICK – åpnet settet etter ”pausen”. Endelig hadde lydmannen fått til en akseptabel lyd på stemmen til vår stakkars hese helt, selv om det som vanlig var for mye diskant på den. Denne topplåten var jævlig bra, og enda bedre ble den av Dylans suverene gitarspill!!!!!!! Denne hadde mannen øvd på.

LIKE A ROLLING STONE – Som en rullende kalkun. Ille. Som en bergenser sa det når sangen var kommet i gang: ”Denne sangen er verdens beste låt, men dette er bare tull!” Ja, ja. Dog en fascinerende måte å understreke teksten på! Heldigvis var den bedre i Langesund.

IF DOGS RUN FREE – Herlig valg å ta denne jazzperlen fra ”New Morning” ('70) med som ”fastlåt” på turneen. I Langesund var medmusikantene litt mer med enn i Bergen, med andre ord - bedre der. Høydepunkter begge steder, men man savner syk negressesang.

ALL ALONG THE WATCHTOWER – Samme hvor bra de spiller denne her, savnes Jimi Hendrix. Men, men, veldig bra. Både i vest og øst.

Og apropos vest og øst; I SHALL BE RELEASED fulgte. Nydelig og akustisk. Nytt høydepunkt.

HIGHWAY 61 REVISITED – låta der 1. vers handler om Abrahams ofring av Isak og Abraham Zimmermanns tvangsinnleggelse av sin 17 år gamle sønn Robert, som da ble kjørt av gårde langs Highway 61 til institusjonen han måtte oppholde seg på et halvt år – samtidig!!! Fin fremføring av fin sang. I øst og vest.

BOB DYLAN: Vår mann på saken mener bandet hans innimellom spiller FOR bra... ( )

BLOWIN’ IN THE WIND – Samme versjon som sist og som ble utgitt i begrenset opplag på cd 2 til ”Best Of Bob Dylan Vol. 2”. Like bra i øst som i vest, men Bergen tok kaka her pga. det nydelige kvinnekoret som sang med rundt meg der jeg sto.

RAINY DAY WOMEN NO. 12 AND 35 – som vanlig en for bra versjon, både i Bergen og Langesund; i og med at bandet spiller den for profft blir det primitive som gjør studioversjonen ekstremt bra, borte. Særlig må bassisten primitivisere seg kraftig! Likevel et høydepunkt, studioversjonen er tross alt en av Dylans 10 beste låter noensinne.

Ikke verst, Bergen!

Konserten ender opp på delt førsteplass med fjorårets Spektrum-triumf i serien av konserter han har holdt her siden 1990.

Gratulerer, Bergen og Bob!

Og apropos Bergen: Et usedvanlig hyggelig, disiplinert men samtidig entusiastisk publikum. Allright!!

Til slutt nevner jeg mannens sparsomme, og dermed geniale, bruk av munnspillet sitt begge steder.

Noe ekstra i Langesund?

Lydteknikkeren hadde skjerpet seg og gitt vår hese venn bra stemmelyd så å si fra første stund, (alt for mye diskant, selvsagt…). Og bandet spilte, naturlig nok,(?) bedre sammen nå.

Her følger en kort gjennomgang av de sangene han ikke sang i Bergen:

HUMMING BIRD – En folkevise jeg ikke har hørt før. Veldig fin. Godt fremført.

MR. TAMBOURINE MAN – Suverent fremført. Nydelig. Høydepunktet?

TANGLED UP IN BLUE – Fin versjon av kjempelåt, munnspillet var prikken over i’en.

WATCHING THE RIVER FLOW – Herlig blues - driv. Et høydepunkt.

POSITIVELY 4TH STREET – Litt kjedelig? En kjempelåt, men likevel… Den gikk i hvert fall for sakte!

A HARD RAIN’S A GONNA FALL – Såpass bra fremføring av denne genistreken at det ble nok et høydepunkt. Akustisk.

IT’S ALL OVER NOW, BABY BLUE – Fulgte IT’S ALLRIGHT MA, nesten som å høre på side 2 av ”Bringing It All Back Home”, bortsett fra at sangene tjente på band–arrangementer, særlig førstnevnte, der det også var en fordel med blanding av akustiske og elektriske instrumenter; det trickset var for øvrig stor suksess hver gang. Mer av det, Bob! Høydepunkt? Javisst.

THINGS HAVE CHANGED – Endelig fikk jeg oppleve den live. Takk Bob! Høydare.

COLD IRONS BOUND – Den fantastiske versjonen fra Spektrum i fjor ble gjentatt. Vidunderlig!

Pause!!

COUNTRY PIE – Lik versjon som nettopp utgitt (og som i Spektrum), men mer elektrisk. Enda et høydepunkt.

KNOCKIN’ ON HEAVEN’S DOOR – Kom i stedet for I SHALL BE RELEASED, suverent bra. Nykomponert (nye akkorder), pluss et nytt vers: ”Mama wipe the tears from my eyes / I can’t see through them anymore / I’m looking up in dark and empty skies / feel like I’m knockin’ on Heaven’s door”.

That’s it, bortsett fra at ALL ALONG THE WATCHTOWER avstedkom den største begeistringen blant tilhørerne, den var da også litt bedre enn i Bergen.

Kanskje kombinasjonen av bedre låtutvalg og mer entustiastisk publikum, og dermed en mer inspirert Bob, gjorde Bergen hakket bedre enn Langesund?

DYLAN: Tar oss med innenfor Edens porter! ( )

I Langesund var publikum for øvrig mindre disiplinerte, men enda snillere! Da han satte i gang LIKE A ROLLING STONE fryktet jeg, med Bergen i bakhodet, det verste - og satte meg ned på huk for å samle litt krefter. Øyeblikkelig spurte en mann ved siden av meg om jeg hadde det bra, og kvinnen ved hans side tilbød meg så en søt liten stol jeg kunne få sitte på! Det var nesten som å være innenfor Edens porter…. Fint å erfare at publikum følger opp Dylans budskap.

Apropos released: i august kommer visstnok hans nye CD med nye låter! Vi får nå se på det da, det er nesten for godt til å være sant.

De to konsertene etterlater et inntrykk av en stor kunstner som er litt for glad i seg selv - og da tenker jeg ikke på at han ikke prater mellom låtene - men i stadig utvikling. Og stadig interessant å følge.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky