En sen kveldstime på kafé med Bob Dylan
Dylan tolker sine egne sanger. Dette er deilig musikk, med til dels veldig omarbeidede arrangementer av sangene.
Vidar Webjørnsen er pensjonert barnehagelærer og logoped og tildigere tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo. Det er alltid veldig interessant og givende å høre Dylan tolke Dylan. Jeg vet ikke om noen som gjen- og omskaper sine egne sanger så radikalt som han, forandrer takt, tempo, frasering, til og med både tekst og melodi noen ganger. Som han sier i en av introduksjonene på «Bob Dylan Live 1966 – The «Royal Albert Hall» Concert» (The Bootleg Series Vol. 4): «It used to be like that, now it goes like this.» Det er som om han aldri er ferdig med å komponere sangene, at de fortsetter å leve og utvikle seg etter hvert som tiden går og den endeløse turneen fortsetter. Det er derfor jeg har flere live-album med Dylan enn med noen andre artister, pluss de fleste utgivelsene i «The Bootleg Series». (Samt noen ekte bootlegs, hysj!)
18. juli 2021 ble en opptreden med Bob Dylan og noen musikere livestreamet under tittelen «Shadow Kingdom», og den fikk jeg heldigvis med meg. Det er denne som nå er utgitt på CD under samme tittel.
For det første må det bemerkes at CD-coveret er kjemisk fritt for annen informasjon enn de 14 sangenes titler og at alle er skrevet av Bob Dylan. Jeg vet likevel, takket være livestreamen og musikkbladet Mojos anmeldelse, at han hadde med seg andre musikere enn det faste turnébandet sitt, uten at det forringer kvaliteten det minste.
En annen kuriositet jeg oppdaget ved å lese om prosjektet i Wikipedia, er at musikerne som opptrer i livestreamen bare later som om de spiller – det er helt andre (og flere) musikere, bl.a. T-Bone Burnett på gitar og Don Was på ståbass, som deltar på innspillingen. Og sangene ble innspilt over en periode på sju dager, selv om det på albumet høres ut som om det er helt live, uten opphold mellom sangene.
Versjonene av sangene han har valgt er neddempet og stemningsfulle, for det meste akustiske (bortsett fra litt, ikke mye, elektrisk gitar), og helt uten keyboards og trommer. Trekkspill, akustisk gitar og munnspill dominerer, og personlig føler jeg meg hensatt til en kafé, gjerne fransk pga. trekkspillet, en sen kveldstime hvor både musikerne og de få gjestene som fortsatt er der er passe trøtte, men musikken flyter så behagelig at de likevel blir sittende og henholdsvis spille og høre på, selv om det egentlig er over stengetid. (Litt den samme stemningen som jeg fikk da jeg så livestreamen, men uavhengig av det, tror jeg.)
Dette er deilig musikk, med til dels veldig omarbeidede arrangementer av sangene. Og han synger bra, med innlevelse og et godt øye for nyanser i tekstene. Musikken flyter jevnt, med nesten sømløse overganger fra den ene sangen til den neste. Dessuten tar han frem sanger han sjelden eller i noen tilfeller aldri har gitt ut alternative versjoner av, som «Pledging My Time», «The Wicked Messenger», «Watching The River Flow» og «To Be Alone With You». (Den siste er for øvrig den første jeg hørte og så ham synge live, da den var åpningssangen på hans første konsert på Kalvøyafestivalen i 1990.)
Åpningssangen «When I Paint My Masterpiece» gir åpenbare assosiasjoner til The Bands versjon på deres album «Cahoots», da begge er dominert av trekkspill, noe Dylans originalversjon ikke er.
Den neste er «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)», hvor vi får et temposkifte i middle 8’en (er det ikke det det heter?), som for å understreke poenget der. Overraskende temposkift er det for øvrig flere av her. Og tekstene kommer tydeligere frem i flere av sangene enn på originalversjonene, delvis pga. endringer i tempo og i diksjon og frasering i Dylans sang. (Uten at jeg nødvendigvis tror at det har vært så viktig for Dylan.)
På «I’ll Be Your Baby Tonight», for eksempel, har han satt opp tempoet, og på den måten virker han mer insisterende, som om han underforstått legger til «enten du vil eller ikke»! «Tombstone Blues» er en av sangene som er mest radikalt omarbeidet fra originalversjonen – her er også melodien delvis annerledes, og sangen delvis fremført i en resiterende form. Det bygges opp en stemning som nesten får meg til å vente i spenning – hva skjer nå? Fortell, fortell! På «Forever Young» er refrenget utelatt fullstendig. Her får han bedre frem inderligheten og det nesten sakrale i teksten enn i noen andre av hans utallige versjoner av denne sangen. Hans beste utgitte versjon, by far!
Albumet avsluttes med en tidligere uutgitt instrumental, «Sierra’s Theme». Stemningsmessig bringer den tankene mine til Ry Cooders musikk til Wim Wenders’ film «Paris, Texas», men den kunne like gjerne ha vært inkludert på Dylans eget soundtrack til Sam Peckinpahs film «Pat Garrett And Billy The Kid» (hvor Dylan også hadde en birolle). Vakkert!
Del på Facebook | Del på Bluesky