Hvilken triumf for The Rolling Stones!
Hva er de lagd av, de aldrende herrene i The Rolling Stones? Nå går de på vannet.
Keith Richards sa en gang at mye av hemmeligheten med The Rolling Stones var måten bandet bruker to gitarer på. Hvis du noen gang har lurt på om han hadde rett, anbefaler jeg at du spiller dette albumet forfra. «Rough and Twisted» tar av med Keef på én streng, Ron Wood legger seg på i et klassisk dærten dærten-riff – hvorpå det hele utvikler seg til et slags bigger bang. Dette er rock ‘n’ roll!
Da jeg anmeldte «Hackney Diamonds» for tre år siden, var jeg temmelig sikker på at jeg hadde å gjøre med det aller siste Rolling Stones-albumet. Jeg tok heldigvis feil. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har fundert over hvordan det var mulig å komme opp med den eventyrlige albumkvartetten «Beggar’s Banquet», «Let it Bleed», «Sticky Fingers» og «Exile on Main St.» - gå gjerne til omtalen av den nylig utgitte Stones-biografien.
Hva skal man da si om «Foreign Tongues», som utgis nærmere 60 år seinere? Plata er breddfull av det som best og enklest kan beskrives som Stones-rock. Dette er lyden av The Rolling Stones – og ingen andre band låter sånn. De starta som et blues-cover-band, men utvikla raskt sin egen mix av britisk rock og amerikansk blues. Ikke et ondt ord om bluesens pionerer – men det er The Stones Mix som har gjort dem til noe annerledes og egentlig mye mer enn John Lee Hooker, Robert Johnson og B.B. King.
Noen museumsvoktere mener de har blitt for mye «pop» med åra. Dem om det, og strengt tatt tar de feil. «Gimmie Shelter», «You Can’t Always Get What You Want”, “Wild Horses”, “Tumbling Dice”, “Lady Jane”, “Time is on My Side”, “Under My Thumb” – hvis ikke dette er “pop”, så veit ikke jeg hva popmusikk er.
De har utvikla denne sida av bandet gjennom låter som «Start Me Up», «Fool to Cry”, “Blinded by Rainbows”, “Rock and a Hard Place”, «The Stars» og «Mess it Up». Denne gangen får vi pop-perler som «Covered in You» og «Ringing Hollow»; legg merke til hvordan Keiths vokal på utsøkt vis er vevd inn i Jagger. Og i «Some of Us» får vi oppleve dét også – at Keith Richards og Mick Jagger lander i en slags tradisjonell duett.
Ron Wood gjør mye av bassarbeidet, men Miles Davis-bassisten, den faste turnémusikeren Darryl Jones, er innkalt for å legge disco-bass i «Never Wanna Lose You». Jeg kan ikke si jeg elsker Mick Jagger som falsett-vokalist, men det funker når han stadig bytter vokalteknikk i «Jealous Lover». Og som munnspiller er han rett og slett ekstraordinært god; hans harmonica låter umiskjennelig jaggersk.
Med unntak av «Mr. Charm», som jeg syns er smått harry, og den i mine ører unødvendige Amy Winehouse-coveren «You Know I’m No Good», er «Foreign Tongues» et album jeg uten forbehold trykker til mitt bryst. Kanskje har jeg en ekstra forkjærlighet for «Ringing Hollow», en låt som går i fotspora til «Faraway Eyes» og «Waiting on a Friend».
Når det nærmer the end, med «Back in Your Life», smelter jeg helt. «Come on, Ronny», mener Jagger – og hvilken smektende gitarsolo vi får, ispedd myke blåsere. Jo, ballader er faktisk en spesialitet for verdens største rockeband.
Den akustiske blues-snutten som er plassert helt til slutt låter som en forenkla videreføring av hva som i 1964 ble til deres cover av Bobby Womacks «It’s All Over Now». Dermed skulle vel ringen være slutta.
Rockens historie generelt, og fortellinga om The Rolling Stones spesielt, er full av overraskelser. Men at herrene Mick Jagger (82), Keith Richards (82) og Ron Wood (79) skulle komme opp med to (så langt!) glimrende rock-album på 2020-tallet – dét må kunne bokføres under oppslagsordet mirakler.
Del på Facebook | Del på Bluesky