The Rolling Stones: A Bigger Bang
La oss først få gjort unna det åpenbart pinlige. Singelen, "Streets Of Love", er av det slaget som får meg til å klype meg sjøl i armen - og se på coveret et par ganger til for å være sikker. Har Keith Richards virkelig vært med på å skrive dette mølet? Deretter går det bedre - og det åpner aldeles fortreffelig.
"Rough Justice" er så klassisk Rolling Stones som mulig. Dermed er det også klassisk 70-tallsrock, for i denne kategorien er det ingen band - med et unntak for The Black Crowes og Primal Scream i toppslag - som når 60-åringene til anklene.
Men derfra er albumet dessverre et stort gjesp, helt til vi kommer til spor ti, låta vi antok ville bli førstesingel; "Oh No, Not You Again". Storveis! I likhet med den korte gitarsoloen Ron Wood tilfører "Dangerous Beauty". Ingen kan få gitarene sine til å låte så sammen som Keith Richards og Ron Wood.
Av balladene har jeg mest sans for den smått annerledes Stones-komposisjonen "Laugh I Nearly Died". Den er smått pop'ete, og sender tankene i retning "Some Girls" (1978) - men den er langt unna noe stjerneskudd. Årsaken til at jeg holder en knapp på den, ligger i at Keith Richards' ballade-bidrag denne gang dessverre ikke holder mål.
Mick Jaggers oppgjør med den amerikanske høyresida i "Sweet Neocon" er både overraskende og betimelig. Problemet ligger i musikken; den er ikke bedre enn at den kunne vært snekra i hop av delegatene på et gjennomsnittlig republikaner-show.
Så, når regninga skal gjøres opp - står vi virkelig igjen med to låter? Ja, vi gør faktisk det. Det er mye annet her som forsåvidt låter Stones - og det er alltid hyggelig. Men det holder ikke, ikke til å presentere et helt album.
Det faktum at Mick Jagger til stadighet sammenligner "A Bigger Bang" med "Exile On Main St." (1972) forteller nok mest av alt noe om mannens forvirra sjølbilde - eller kanskje noe om en fyr som er i ferd med å miste grepet.
Da de debuterte tidlig på 60-tallet, fikk Rolling Stones være med på å innlede den æraen i rockhistoria som kalles albumalderen. Man måtte ha låter nok til et helt album, aller helst egenkomponerte, for virkelig å telle.
Drøyt 40 år seinere tar de oss også ut av denne æraen. Det er gått åtte år siden "Bridges To Babylon", og venter de like lenge til neste gang er ikke bandmedlemmene bare 70 år gamle. Tida for albumet som format vil for lengst være over.
The Glimmer Twins burde hatt innsikt og guts nok til å skjønne dette sjøl - og gitt ut en god, gammeldags singel med dobbel A-side. Og ja - den kunne gjerne fått tittelen "A Bigger Bang".
Del på Facebook | Del på Bluesky