50 år siden «Sticky Fingers»

Det vil komme mange «jubileumsutgaver» etter hvert. Det begynner å bli både 50 og 60 år siden noen av de mest kjente albumene innen rockemusikken ble utgitt. Neste år er det faktisk 60 år siden Bob Dylan debuterte i albumformat. Her i PULS kommer vi ikke til å omtale alle disse merkesteinene, men vi varsler en solid gjennomgang av Joni Mitchells «Blue». Litt på etterskudd snakker vi om Rolling Stones’ «Sticky Fingers», utgitt 23. april 1971.

Av Arild Rønsen // 11.07.21

---

Det er ikke alltid like enkelt å bli enig om hvilket album som er best når vi kommer til de store klassikerne. Ikke «best album ever», heller ikke hvilken utgivelse som er best innad i de forskjellige artistenes katalog.

I tilfelle Rolling Stones er denne øvelsen enklere enn for eksempel når det gjelder The Beatles. Vi som mener vi kan Lennon/McCartney forlengs og baklengs blir liksom aldri enig. «Rubber Soul»? «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band»? «Help!»? «The White Album»? «Abbey Road»? «A Hard Day’s Night»? «Revolver»?

Når vi kommer til Rolling Stones er det mer eller mindre enstemmig vedtatt at denne rekka er uslåelig: «Beggars Banquet» (1968), «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971), «Exile On Main St.» (1972). Midt imellom kom det fantastiske live-albumet «Get Yer Ya-Ya’s Out» (1970).

Ola Bog har sendt oss nok et brev, denne gang om «Sticky Fingers», og vi benytter anledninga til å omtale det foreløpig siste live-albumet i Stones-katalogen. Hvorfor det kommer nå? Uklart, må det være lov å mene.

Det handler om et opptak fra «A Bigger Bang»-turneen, et show som sveipa innom Norge to ganger – 1. september på Koengen i Bergen i 2006, 8. august på Valle Hovin i Oslo, 2007. Det låter helt greit, men vi serveres på ingen måte oppsiktsvekkende gode utgaver av de 22 låtene. To av dem er fra «Sticky Fingers» - «Brown Sugar» og «Wild Horses».

Noen av låtene skjemmes i mine ører av at Mick Jagger synger i overkant outrert, jålete. Kanskje er det sånn at han rett og slett føler at han må finne på et eller annet, etter å ha sunget seg gjennom (nesten) samme sett minst tusen ganger?

Det beste jeg har å si om dette albumet, er at det inneholder mye fint pianospill.

Men "Midnight Rambler" er bra! Jeg drømmer om at det aldrende Rolling Stones skal avslutte karrieren med en blues-turné. Men det blir nok med drømmen.

Med dette overlater vi ordet til OLA BOG. Det meste gikk galt da han skulle skrive stil i kjølvannet av «Sticky Fingers»:

WILD, WILD HORSES COULDN'T DRAG US AWAY

I disse dager er det femti - 50 - år siden ni års skolegang endelig var over og klokka på Tveita Ungdomsskole i Oslo ringte ut for absolutt aller siste gang. Fredag 18. juni 1971!

I april det året kom Rolling Stones med LPen "Sticky fingers". Lydsporet var klart. Drikkevarene holdt far. Altså, det visste han ikke selv. Han var ute i et eller annet internasjonalt oppdrag som vanlig. Så vi hadde rekkehusleiligheta i Simon Darres vei 37 m/barskap for oss sjøl. Jeg og klassekamerat Eivind. Man tager litt Pernod og etterfyller med vann. - Europa, verden, here we come! Wild, wild horses couldn't drag us away.

Det var ikke noe som het Interrail for femti år siden. Alle haika. Regler var det også, fant vi ut. Haiking på motorvei/autobahn var forbudt, så det danna seg køer av ungdom ved innkjørslene. Det gikk helt greit uten kølappautomater.

Eivind var fornuftig og gjorde vendereis i Hamburg, da var halve reisekassa hans brukt. Ola var mer desperat; han ville prøve noe annet enn fars regime og tenkte seg til den lille landsbyen Mojacar sør i Spania der mor som skilt og selvstendig jobba i baren Till's.

I Nord-Frankrike traff jeg en marokkansk student som ble mitt nye reisefølge. Han kunne fransk. Jeg kunne bare engelsk. Og jeg var verken feilfarga eller muslim så jeg fungerte som støtpute i et Frankrike som var langt fra fritt for rasisme. Vi var et bra team. Og han hadde en plan, han hadde gjort det før: Fjorten dagers ferskenplukking i Spania for å fylle reisekassa.

Dessverre mista vi hverandre før vi kom så langt. For meg endte derfor ferden på sjømannshjemmet i Marseille. Der oppdaga jeg en hel flaske Bacardi rom nederst i ryggsekken. Kjøpt på danskebåten. Jeg hadde haika gjennom store deler av Europa uten å innta annet enn noen sjåførpåspanderte forferdelige kopper kaffe og et par altfor sterke sigaretter. Jeg var en edruelig ung mann.

Så ble opphavet i Oslo kontakta og jeg satt på flyet til Fornebu. Og dermed var sommeren over. Mandag 23. august var jeg installert på internatet på landsgymnaset i Bø i Telemark. Den første stiloppgaven, et av valga, var sjølsagt den om sommerferien. Jeg valgte den. Og fikk karakteren 0. Med to utropstegn etter og tre streker under.

Eller var det to streker og tre utropstegn. Det sto også, med rød kulepenn: "Dette er ingen stil!" Akkurat det skal vi gi læreren rett i. Det var et stykke prosalyrikk. Linja jeg gikk på het tross alt "Engelsk m/estetiske fag". Et visst nivå kunne man vel forvente.

Men nei. Før juletentamen var jeg også fra å være edruelig ungdom blitt narkoman. I hodene til skolens ledelse. Mulig det hadde noe å gjøre med hvite tresko og gammelrosa bukser med broderte blomster på. Men man skal ikke skue hunden på håra. Det gjelder både klesdrakt og hudfarge.

(Men dra for all del fram «Sticky Fingers», enten du har hatt den som et kjært eie i 50 år, eller kanskje aldri har hørt den? Vi snakker om et mesterverk i rockens historie. –Red)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky