Rolling Stones i Norge – mye starta på Sjølyst i 1965

Det er en sann fryd å lese Yan Friis’ bok om The Rolling Stones – for han går sannelig både grundig og morsomt til verks!

Av Arild Rønsen // 30.11.23

Bård Oses glimrende bok om The Rolling Stones er helt annerledes anlagt. Det fins mye statistikk og singel-cover og andre nerde-ting også i denne boka, men Yan Friis gir oss en mye mer personlig fortelling om sitt forhold til The Rolling Stones.

Yan Friis (71) er født i 1952, og opplevde sine mest formative år i krigen mellom The Rolling Stones og The Beatles. Egentlig er og var han Beatles-fan, inngående skildra i «Yeah! Yeah! Yeah! – Beatles og jeg».

Men – han trøbla litt med det å skulle velge side. Måtte man virkelig like enten The Beatles eller The Rolling Stones? Han hadde det nok omtrent som undertegnede (født tre år etter Friis), som på ungdomsskolen gikk med grønne slagstøvler der det sto Beatles på venstre og Rolling Stones på høyre fot.

Hvilke konklusjoner forfatteren havner ned på, er strengt tatt ikke så viktig. Willie Dixons «Little Red Rooster» er i Stones-tapning «en utenomjordisk innspilling»; «She’s A Rainbow» er «den vakreste» … Og hva skal vi mene om «den beste Stones-singelen noensinne» - «Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In The Shadow»?

Det var mye som rørte seg i hodet på 8-9-åringen som bevegde seg mellom Prinsdal og Røa, og som samtidig var minst like opptatt av skøyteløpene i Insbruck-OL i 1964, med trippel norsk på 5000-meter!

Beatles-supporteren Yan Friis studerte salgslistene, og godta seg da «The Last Time» ikke greide å ta igjen «Rock And Roll Music» eller «Ticket To Ride» – og «Get Off Of My Cloud» skal ikke høres i stereo-versjon! Husk det!

Visste du at Keith Richards la grunnlaget for «Let’s Spend The Night Together», og det på piano? Eller at det var Bill Wyman som fant opp riffet til «Jumpin’ Jack Flash», også det på piano? Og kan «Sympathy For The Devil» virkelig betegnes som en «world music samba»?

Første gang The Rolling Stones besøkte Norge, i 1965, står naturlig nok sentralt i denne boka. Bandet holdt to konserter i Messehallen på Sjølyst 24. juni. Begge varte ifølge kollega Arve Strømsæther i omtrent 35 minutter. Busslaster med svenske jenter ble frakta til Sjølyst med én oppgave – å reise seg å gå etter at supportbandet The Pussycats hadde spilt. Et manager-stunt (Sten Ekroth) som nok vokser seg større og større for hver gang det fortelles.

Men én historie fra dette legendariske besøket mangler, og her har jeg førstehånds kilde. Randi Hultin (1926-2000) var en journalist som i hovedsak jobba med jazzmusikk. Hennes jam’er med amerikanske musikere i sitt eget hjem er legendariske. Men i 1965 agerte hun som vertinne for The Rolling Stones. Og som sagt; dette har jeg fra hennes egen munn. Bandet landa på Fornebu dagen før de skulle spille på Sjølyst – og hva kunne passe bedre enn å feire St. Hansaften på den mest kjente badestranda i Oslofjorden, Ingierstrand?

Randi Hultin hadde alltid sine kontakter, og plasserte medlemmene i The Rolling Stones i taxi med destinasjon Ingierstrand. Men der var det fullt! Og det hjalp ikke at fru Hultin fortalte vakta at «dette var selveste Rolling Stones». Veldig likt Rod Stewart som nektes inngang på nattklubb i Trondheim. Er’e fullt, så er’e fullt!

Yan Friis driver detaljert musikkjournalistikk, ofte singel for singel. Er du interessert i registreringsnummeret på platene, eller om det var forskjell på utgivelsene i Tyskland, Sverige, USA, Norge og England?

Er du enig med forfatteren i at «det moderne Rolling Stones» starter med «Aftermath»? Albumet som i 1966 havna i skyggen av «Bonde On Blonde» (Bob Dylan), «Pet Sounds» (The Beach Boys) og «Revolver» (The Beatles). Eller forresten – at «Let It Bleed» er utgangspunktet for alt hva de seinere har gjort?

Boka slutter med Mick Jaggers geip til Decca – singelen «Cocksucker Blues» i 1970. Men da hadde jo The Rolling Stones knapt begynt å rulle! Fortsettelse følger neste år.