The Rolling Stones – forever and ever and ever
For første gang på 18 år får vi et flunka nytt Rolling Stones-album, fylt med egenkomponert stoff. Og dette, kjære venner, er mye mye bedre enn hva noen av dere kunne ha fantasert om.
For en måneds tid siden fikk vi en smakebit med singelen «Angry». I PULS var vi begeistra. Men her er det mye mer å bli begeistra over. Alle disse låtene kunne vært singler, for alle er enten like bra som «Angry» - eller bedre.
Begynn gjerne med «Depending On You» - for et flott og monumentalt orkesterarrangement! Over enkle bluesakkorder. Som i den mer pop-orienterte «Dreamy Skies»; her er det bare å velge på øverste hylle.
Deretter går du like gjerne til «Bite My Head Off», som inkluderer Paul McCartney på industri-metal-bass. Det er så tøft at det blir komplett umulig å stå stille. Pete Townshend i The Who sang i sin tid «I hope I die before I get old». Det kan hende det gjaldt den gangen, men utsagnet tilhører en svunnen tidsalder.
Er «Mess It Up» skrevet og framført av gamlinger som virker mett av dage? En smule disco …? Ja, men med stil. And who cares? Jeg elsker de stålstrengede gitarene.
Burde The Rolling Stones egentlig utvikle seg, reint musikalsk? Kanskje, men mest sannsynlig kanskje ikke. Kan noe band spille streit rock bedre enn The Rolling Stones gjør i «Live By The Sword»? Svaret er ikke kanskje. Svaret er et kontant nei.
Jeg legger merke til at jeg nå spiller «Driving Me Too Hard» for tiende gang. Det er så enkelt. Det er så Rolling Stones. Det er så hundre prosent korrekt.
Kan Keith Richards fortatt synge? «Tell Me Straight», sier jeg. Selvfølgelig måtte han få tildelt en ballade.
Fins det én sang her, som bare må inkluderes i det kommende live-settet? Hun som skal synge duett med Jagger i «You Can’t Always Get What You Want» og «Gimme Shelter», må nødvendigvis også være i stand til å kopiere Lady Gaga i «Sweet Sounds Of Heaven». Sangen er bygd over de enkle blues-akkordene C-Bb-F, der alt lander i grunntonen F. Minner om avslutninga på «Hey Jude»? Dette kommer til å ta tid, i levende live. Believe me. Og ingen kan dette bedre som vokalist enn Mick Jagger – jeg hadde nær sagt; Lady Gaga og Stevie Wonder får ha meg unnskyldt.
Albumet avsluttes med Muddy Waters-komposisjonen «Rolling Stone». Mick og Keith. Helt aleine, akustisk. Det var her alt starta. Det kommer ikke flere plater. Slik tolker i hvert fall jeg det.
Og de skal ha så mange tusen takk. NB! I et intervju med BBC World Service onsdag denne uka bekrefter Keith Richards at en verdensturné er i kjømda. I intervjuet forteller han også hvordan det er å ikke kunne spille så fort med venstrehånda – at dette «handicapet» faktisk åpner nye muligheter:
«En solo er noe som finner sted der og da», sier Keith. «Et riff er for evigheten.»
En sak er sikker. The Rolling Stones tilhører evigheten. Lurer du fortsatt på om dette er noe å høre på? Om de kanskje høres ut som slitne gamlinger? Anbefaling følger nok en gang: «Bite My Head Off».
Del på Facebook | Del på Bluesky