Perfeksjonistene i Dimmu Borgir
Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.
«Har du grep om Dimmu Borgir?» spør Arild. Nei, jeg har ikke grep om noenting for tiden, jerntablettene legen ga meg har gitt enda mer obskure smerter enn jeg er vant med og huset mitt har blitt invadert av stokkmaur. «Den lyder i det minste MEKTIG nok», er tilstrekkelig til at jeg laster ned og planlegger å tilbringe et tyvetalls mil i selskap med Shagrath (vokal), Silenoz (gitar) og noen av deres venner.
Dette er den tiende skiva til Jessheimbandet, siden oppstarten i 1993. Jessheim, Dimmuborgir, noen vil kanskje si at det er samme sak. Dimmuborgir på Island er kjent som stedet der det visstnok er en helvetesportal. No judgement, altså, jeg er sjøl oppvokst på Langhus der jentene hørte på Modern Talking og gutta på Poison. Rimelig hellmouth det også. Heldigvis var jeg allergisk mot det skvipet og oppdaget Paradise Lost og goth doom, og det er ikke så langt unna symfonisk svartmetall.
Åtte år har gått siden «Eonian» (som jeg ikke har hørt). I likhet med In Vain ser de ingen grunn til å gi ut noe de før de er helt fornøyd med det. «Tridentium» er et majestetisk opus, og det er bare å sette seg godt tilbake og la milene og tankene fly. En sjelden gang i blant skulle jeg ønske at jeg hadde bedre stereo, og dette er ei slik skive.
Tretten låter. Én time og ni minutter. Og det er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Så er også ouroboros symbolet for «Ascent», og tematikken om slangen som kaster skinnet og fornyer seg er sterk gjennom hele skiva. Død, transformasjon og gjenoppstandelse gjennom smerte.
«Er døden igjen et tilbakelagt kapittel // Med en unse av håp // I den tro du er god // Hyrden passer ikke lenger flokken // For I kamp strider ei en lærd // Når verden til slutt brenner // Er du alene på din færd»
Blodfans av bandet vil selvfølgelig elske skiva. Så var det resten av oss, da, som digger bra musikk på tvers av genre og uavhengig av staffasje og historikk. Mange vil kanskje la seg skremme av bandnavn og mytene rundt svartmetall.
I så fall går de glipp av ei solid skive, som absolutt er verdt en lytt også for de uinnvidde. Arilds «mektig nok» er en solid underdrivelse. Noen skiver går jeg lei nesten før jeg rekker å anmelde dem. «Grand Serpent Rising» er absolutt ikke blant dem. Hver eneste låt er et lite mesterverk, og jeg vil utfordre proggerne til å sjekke den ut. Og rockerne. Og alle andre som setter pris på musikk som griper tak i sjela og nekter å slippe tak.
Av og til er det lett å la seg blende og blinde av genre. «Symfonisk svartmetall» må anses som en veiledende (og kanskje litt villedende) beskrivelse av Dimmu. Dette er tross alt ikke en amalgasjon av Within Temptation og Mayhem. Vel har de strykere og piano, men jeg er jo overmåte glad i cello og er glad det tilsynelatende blir vanligere i alle genre.
«Liberation is understanding // There's more than meets the eye // Identification is illusion // Truth drifting amidst the lie // As I invite the unknown // I ponder by the hearse // I shatter the seal // All imagination's real // To see is the blessing // The blessing of the curse»
Dette er rett og slett ei heidundrandes solid skive, og mange av låtene blir interessante tilskudd til «favoritter»-spillelista mi, i likhet med Lorna Shore og Lady Gaga. Buktingen og breaksa blir bare mer og mer uttalt for hver gjennomlytting, og jeg hører stadig nye elementer. Musikerne er solide og stemmen til Shagrath er mektig, kommanderende og tidvis inderlig sår. Trommene ruller seg rett inn i margen og gitaren får håret til å reise seg på arma.
Jeg lytter til mange nye skiver hvert eneste år, og mange nye artister, men det er sjelden jeg synes noe er helt feilfritt. Stort sett er det småting som egentlig er irrelevante, for jeg har jo mine (sære) preferanser. Én eller tre ganger i året tenker jeg at her har jeg faktisk ingenting negativt å melde. Dimmu Borgir begynte å jobbe med denne skiva i 2020. Ventetiden har nok vært lang for mange, men det ferdige produktet må sies å være verdt det, for dette er ei sånn skive. Den kunne ikke blitt bedre.
Dimmu er en av våre aller største internasjonale artister, sammen med a-ha og Turbonegro. Det spørs om ikke de kjemper seg helt opp i toppen med "Grand Serpent Rising". Dette er rett og slett en maktdemonstrasjon - de som har fått billett til Unholy Halloween i Spektrum kan glede seg!
Låtliste: Tridentium // Ascent // As Seen in the Unseen // The Qryptfarer // Ulvgjeld & Blodsodel // Repository of Divine Transmutation // Slik Minnes en Alkymist // Phantom of the Nemesis // The Exonerated // Recognizant // At the Precipice of Convergence // Shadows of a Thousand Perceptions // Gjǫll
Del på Facebook | Del på Bluesky