Kanye West: Nå er han ved veis ende

Kanye West, nå kjent som Ye, har utgitt en ny kontroversiell låt som har fått stor oppmerksomhet. Den heter «Heil Hitler», og går nå viralt verden rundt. Låten er også kjent under den alternative, og enda mer ubehagelige tittelen "Nigga Heil Hitler".


Låten er nå kun tilgjengelig på X (tidligere Twitter), fordi den kjapt ble fjernet fra strømmetjenester som YouTube og SoundCloud. Talsfolk for Reddit og YouTube har informert om at plattformene konstant jobber med å fjerne opplastinger av låten og innlegg som promoterer den. Så da passer det utmerket at vi skriver om denne sangen akkurat nå.

Kanye West er som vi alle vet kjent for å skape stor oppmerksomhet. Men både de som støtter hans nye politiske retning, og de som er kritiske, kan nok misforstå hva denne låten egentlig handler om. Musikkvideoen åpner med en scene der flere afrikanere i bar overkropp bærer dyremasker i et mørkt rom, noe som bidrar til en skummel stemning som setter hele tonen for låten - og tekstmessig så har Kanye ekstremt mye sinne i seg.

Helt fra starten sier han: "Jeg har så mye sinne i meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut. Jeg handler ikke rasjonelt. Jeg er bare full av raseri og sinne – som alle er dårlige egenskaper. Jeg er avhengig av narkotika (bl.a. lystgass) som forgifter hjernen min. Det ødelegger virkelig min evne til å tenke logisk. Og alt dette er fordi jeg ikke får barna mine tilbake. Jeg mister fullstendig fornuften og blir bare en ball av raseri."

Det mest kontroversielle er likevel at han sier at alle hans «N-word» er nazister. Et stort paradoks, fordi dette er utrolig selvmotsigende; hvordan kan de være det? Nazistene så jo på svarte som untermenschen. Så hvordan kan en mann av afrikansk opprinnelse være en nazist? Den opplagte og lettfattelige meningen med sangen er ikke mulig, da den altså ikke gir noen mening. Så, Kanye er enten gal – eller så formidler han noe annet enn det som er åpenbart i teksten.

Komiker Bill Burr kommenterte allerede tilbake i 2017 Kanye Wests personlighet og oppførsel. Han spøkte med at Kanyes intense selvros og selvhøytidelige måte å hylle seg selv som et geni, minnet ham om Adolf Hitler. Nevnte jeg forresten at den nye Kanye-singelen avsluttes med et langt opptak av en Hitler-tale?

Det skal så klart sies at Kanye aldri sier at Hitler er god, men det er nok slik denne nye singelen kommer til å bli rapportert i media. Men hva mener han egentlig? Han sier jo rett ut at han ikke er ved sine fulle fem.

Han fanger derimot oppmerksomheten din fordi han sier absolutt alt det man ikke får lov til å si. N-ordet er jo det usigelige ordet. Vel, han går til et tabu som er enda mer sentralt i kulturen, nemlig Hitler. Den verste fyren noensinne. Men selv Hitler er ikke Hitler, fordi Hitler i moderne språkbruk er en erstatning for djevelen.

Kanye åpner med å si noe jeg tror er sant, nemlig at han har mistet forstanden på grunn av sinne og rusavhengighet. Han innrømmer det, oppriktig tale. Og det legger grunnlaget for resten av sangen: Ikke ta dette bokstavelig, eller, ikke ta det som en oppriktig uttalelse.

På et dypere nivå tror jeg også sangen er en kommentar til populærkulturen og teknologien. Måten han fanger oppmerksomhet på her; sangen går superviralt. Det finnes allerede en million memes over internettet. Til og med jeg sitter å skriver om dette fenomenet nå, og DU leser det!

Han peker på en måte på hvor kommentaren er på vei – vi er så desensitiviserte fordi vi hele tiden er koblet til stadig mer radikale og ekstreme medier. Ikke bare i budskapet – men også i formen på mediene. Vi leser ikke bare aviser lenger; vi får lysglimt og flimrende bilder. Og vi lytter ikke engang i normal hastighet lenger – vi lytter i dobbel hastighet. Og nå har Kanye sagt det ultimate man kan si for å få oppmerksomhet – "Jeg elsker Hitler". Og nå har han laget en hel sang om dette.

Det finnes ikke noe mer å si.

Ye driver med dette for å få sitt avhengige dopaminkick, slik mange gjør - men nå er det altså slutt. Nå har han nådd veis ende. Dette er virkelig slutten. Det finnes ikke noe mer ekstremt Kanye kan si. Det finnes ikke noe mer usammenhengende enn dette. Som han innrømmer helt i starten av sangen: "Jeg er ikke sammenhengende. Jeg er bare ren vrede akkurat nå. Jeg skal si det galeste, minst sammenhengende du kan si."

Så hvor går man derfra?

Eller, hvor går egentlig populærmusikken herfra? Livet til Kanye ligger i ruiner. Det er dette sangen egentlig handler om. Han har nådd bunnen. Han har mistet barna sine. Han har mistet pengene sine. Han har mistet absolutt alt. Han går rundt med MAGA-caps, og han selger T-skjorter med swastika-logo på ... På hans neste t-skjorte burde det bare stå: «How low can I go?»

Du må likevel gi fyren litt kreditt, fordi han klarer å fange folks oppmerksomhet på en kunstnerisk, kontroversiell og interessant måte. Han sier mye mer enn det moderne popmusikk ofte gjør. Men på dette tidspunktet er alles dopamin-reseptorer, eller alles form for stimulans, dessverre helt utbrent.

Takk for reisen Kanye. Men nå er det virkelig slutt. «Ruhe in Frieden».


Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


Consume. Obtain. Gather. Prepare.

(18.05.25) Overhypa? Nei! Det kommer virkelig mye bra musikk for tida, men "Even In Arcadia" befinner seg i en klasse for seg.


Lovende dobbeltsingel fra Sleep Token

(15.04.25) Noen band ønsker å være anonyme. Det mest kjente, i hvert fall det mest effektive, er nok The Residents, som jeg beskrev som «Kunstkollektivet som ble verdens hemmeligste band begynte på tidlig 60-tall.» Tobias Forge i Ghost greide å holde identiteten sin skjult i elleve år før han ble outa i 2017.


Sleep Token: Umulig å plassere, men skitbra

(08.01.24) Derek i Columbus, Ohio er en av mine fremste anbefalerere av ny og ekstremt bra musikk. Denne skiva var på tiende plass på hans «Årets beste» og da må jeg bare lytte. Vi er ikke alltid enige, men denne havna raskt på repeat.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.