Lovende dobbeltsingel fra Sleep Token
Noen band ønsker å være anonyme. Det mest kjente, i hvert fall det mest effektive, er nok The Residents, som jeg beskrev som «Kunstkollektivet som ble verdens hemmeligste band begynte på tidlig 60-tall.» Tobias Forge i Ghost greide å holde identiteten sin skjult i elleve år før han ble outa i 2017.
Sleep Token er et britisk band som ble dannet i 2016, har tre fantastiske skiver og en haug med singler bak seg, og jeg har digget «Take Me Back To Eden» (2023) siden jeg først hørte den. Dette var noe helt nytt og spennende, og jeg var hekta fra første gjennomlytting.
Nå som algoritmene mine har begynt å fungere, fikk jeg plutselig opp mange poster fra diverse Sleep Token-grupper med rykter om ny musikk. Siden man allerede er medlem av noen hundre grupper, kan man like gjerne melde seg inn i noen nye, og dermed havnet jeg etter hvert i en rimelig fascinerende maelstrøm rundt dette hemmelighetsfulle bandet. I tillegg ble jeg invitert til Discord - som jeg såvidt hadde begynt å snuse på fordi RØRY.
Om Eden skrev jeg at «Det kan selvfølgelig hende at et superbra band bare dukker opp av ingenting – men jeg vil gjette at dette kanskje er musikere som normalt spiller helt andre genre.» og selv om jeg er litt nysgjerrig, har jeg overhodet ikke noe behov for å vite hvem som gjemmer seg bak maskene til Vessel I, II, III og IV.
Det eneste jeg bryr meg om, er at de produserer musikk som er helt utrolig fascinerende vakker. I tillegg til «Eden» har de to første skivene, «Sundowning» (2019) og «This Place Will Become Your Tomb» (2021) havnet på en godt brukt spilleliste for når hjernen trenger å koble av fra anmeldelsesmodus.
«Emergence» er intet unntak. Låta er kompleks og vakker, og jeg måtte hoppe tilbake og høre hele mange, mange ganger. Så mange lag, nye elementer ved hver gjennomhøring. Bare å glede seg til resten av skiva, tenkte jeg. Hvor mange genre de er innom i denne ene låta, aner jeg ikke. Fra ballade til brøl, det er dansbart og metall og det er en vakker saksofon oppi det hele. Overgang på overgang, uten at det blir heseblesende, og gjennom det hele flyter Vessels særegne stemme med de mest utrolige tekstene.
Skjulte beskjeder, tegn, bandet la ut gåter og smuler overalt og folket løste dem. Jeg er ganske sikker på at noen så beskjeder der det ikke var noen. Titalls teorier rundt alle symboler de brukte, om Jerry den sorte flamingoen (navnet fikk han av en fan, altså). Instagramkonti som dukket opp med hemmelige beskjeder. En værmann i North Carolina, som tidligere har sneket metalltekster inn i værmeldingene, kom med koder, bilder, Instaposter.
Så dukket det toksiske opp. Alle fanmiljøer har toksiske elementer, og nettopp fordi bandet ønsker å være anonyme, blir det enda mer toksisk enn det kanskje ellers hadde vært. At fødselsattesten og adressen til III ble «doxxa» i 2017 var stygt nok, men det som skjer nå er faktisk verre. Det er nesten en heksejakt.
«What does it mean to be viral? What does it mean to unintentionally create a wild fanbase unseen before in the world of metal?» - mange har skrevet mye om det som foregår, men forklaringen på Genius er den enkleste jeg har sett.
«Every time they try to shout my real name just to get a rise from me // Acting like I'm never stressed out by the hearsay // I guess that's what I get for trying to hide in the limelight // Guess that's what I get for having 20/20 hindsight
This stage is a prison, a beautiful nightmare (Too young to get bitter over it all) // A war of attrition, I'll take what I'm given (Too old to retaliate like before) // The deepest incisions, I thought I got better (Too blessed to be caught ungrateful, I know) // But maybe I didn't // (In these days of days) Tell me, did I give you what you came for? // (I wish it all away) Terrified to answer my own front door»
Teorien er at andresingelen skulle være en annen låt, men at «Caramel» ble sluppet grunnet alle de grådige, hatefulle personene som påstår de er «fans» men som egentlig bare vil ha sine femten minutter med berømmelse, og om det er fordi de går over lik, spiller mindre rolle for dem. At låta er en direkte videreførelse av «Sugar» (2019) er det ingen tvil om.
Jeg trodde vi hadde kommet lenger enn en så heftig mobbing av artister. Jeg trodde folk skjønte at det er elementer som dette som driver dyktige artister til å legge opp, eller i verste fall, ta selvmord.
«Caramel» begynner søtt, uskyldig, det høres nesten ut som smykkeboksen som jeg hadde som unge, den med en ballerina som spratt opp og spilte en melodi som ble raskt irriterende. «Caramel» er absolutt ikke irriterende. En heftig pulserende melodilinje som driver det fremover i uendeligheten før det er bråstopp, bortsett fra et par noter fra smykkeesken. Fra xylofon til tung metall og tilbake igjen.
Skiva «Even In Arcadia» skal visstnok komme niende mai, og det antas at det kommer en singel til før den tid, så her gledes det stort. Jeg tror den kommer til å være helt elefantastisk bra!
Del på Facebook | Del på Bluesky