Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildespesial: Zeal & Ardor på Rockefeller

Det sveitsiske avantgarde-metal-bandet Zeal & Ardor har gitt ut tre album, "Devil Is Fine" (2016), "Stranger Fruit" (2018) og "Zeal & Ardor" (2022). Bandet leverer hardt og energisk - og briljerer med sine sjangerkombinasjoner. Blues, Gospel og Soul møter metall i en velsmakende, sveitsisk tapas.

Zeal & Ardor / Rockefeller / 30.11.22

Av Per-Otto Oppi Christiansen // 01.12.22

Del på Facebook | Del på Bluesky

De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.

Variert avant-garde med Zeal & Ardor

(25.04.25) Mitt første møte med Zeal & Ardor var med låta «Zeal & Ardor» fra skiva «Zeal & Ardor» (2022). Ikke smør på flesk, heller sjokolade på ost ettersom bandet er fra Sveits. Jeg tror ikke jeg kjenner til noen annen artist fra Sveits. «Zeal & Ardor» (låta) minner voldsomt om «Reptile» av Nine Inch Nails (1994) og jeg var vel rimelig hekta allerede fra andre strofe. At resten av skiva ikke hørtes sånn ut i det hele tatt, gjorde saken bare bedre. Få band greier å blande alt fra køntriballade til dødmetall på samme skive; disse greier det i samme låt - og det funker.

Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.

Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.

Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.

Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.

Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.

Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.