Taake: ...Doedeskvad
Og med "...Doedeskvad" er Taake-trilogien omsider overstått. Følgelig betyr det at bandprosjektet midlertidig blir lagt på is. Hvorvidt Taake virkelig kommer til å gjenoppstå senere er vanskelig å si på det nåværende tidspunkt. Men når man tar den knallsolide kvaliteten til bandets siste epos i betraktning, hadde det vært veldig synd å se Taakes utfoldelse stoppe her!
Tolk det allikevel ikke som om "Nattestid " og " Bjoergvin " holder et labrere nivå, for det er langt ifra sannheten. Mange karakteriserer " Bjoergvin " som den svakeste av disse to, mens jeg er av den mening at begge de to foregående skivene er svært gode, selv om det er på høyst forskjellige måter. Der "Nattestid " på flere vis er råere, svartere og tufter på et rent atmosfæremonument i en større grad enn de to andre, er " Bjoergvin " et langt mer riffbasert album med sveipende dynamikk og gode partisammensmeltinger.
På "
Doedeskvad" har Taake hentet litt fra begge to. Denne skiva har en god stemning, samtidig som den består av sterkt komponerte låter. Arrangering av temposkifter og partioverganger glir så godt denne gangen, noe som gjør skiva enda mer samlet enn forgjengerne. Åpningslåten "Hordalands doedskvad Pt. I" er allerede en høydare i seg selv. Fengende riff, sår ekstremvokal, vakkert pianospill, utsøkte blastbeats, og harde rytmer tvinnes inn i hverandre partivis uten at det noen gang høres søkt eller upassende ut. Det er likevel aldri noen tvil om at det er black metal som er essensen og grobunnen i det hele.
"Hordalands doedskvad Pt. II" kunne nok vært hentet direkte fra "
Bjoergvin
", og det er en ren nytelse å lytte til de høylytte lydbølgene av überriff etter überriff som vrenger seg ut fra høytalerne. Hoest er i godform, og på "
Doedeskvad" vises det at han så definitivt har blitt flinkere til å variere vokalen sin mer enn han har gjort tidligere. Musikkstykket er delt opp i sju deler, og ikke et eneste sted kan jeg skimte spesielt sterke glimt av fyllstoff og annet utøy.
Hvis jeg er nødt sette fingeren på noe, må det bli at skiva til tross for sin relative kompleksitet, er lett å bli henført av. Og som enhver musikk-kjenner vet, jo raskere man faller for noe, jo enklere er det å gå fort lei. Muligheten er der. Jeg ble sugd inn i skiva umiddelbart, og selv etter noen titalls gjennomhøringer, har jeg enda ikke rukket å komme til det punktet. Forhåpentligvis vil jeg aldri nå frem dit heller, men følelsen av at "Nattestid
" tross alt er hakket bedre kommer heller ikke jeg helt unna. Det gjør selvfølgelig ikke "
Doedeskvad" til noen dårligere skive av den grunn.
Del på Facebook | Del på Bluesky