Sweden Rock dag 2: Sjarmoffensiv fra Sheffield

(Sølvesborg/PULS): Under den andre dagen på årets Sweden Rock Festival spilte solen en stor rolle, og fra scenene ble det mye nostalgi og moro. En programmessig sterk dag, med en etterlengtet headliner til slutt.

---

Sweden Rock Festival Dag 2 / /

Av Odd Inge Rand // 10.06.06

---

Gotthard

Gotthard kommer fra Sveits, og etter at kollegaene i Krokus rota det bra til igjennom 90-tallet, eide Gotthard søkelyset og ble kjempestore i sitt hjemland.

GOTTHARD: Tøff åpning på fredagen. Foto: Odd Inge Rand.

I Skandinavia har de vært sjelden, og spilte her for første gang siden deres spede begynnelse da de troppet opp på hovedscenen som første band ut fredag. Mange hadde møtt opp for å finne ut what the fuzz was all about, og få ble skuffet. Tidløs og tøff retrohardrock møtte oss, og selv om Gotthard ikke har funnet opp kruttet var de nok ikke langt unna da det smalt.

Bandet har bak seg et 10-talls album, men startet noenlunde ferskt med fjorårets "All We Are" og "Dream On" fra Lipservice. Men for de som kjenner bandets katalog, ble det et morsomt gjenhør med deres versjon av "Hush" tett etterpå. Ellers ble det en fin surfing i gjennom hele deres katalog med låter som "Top Of The World", "Let It Be" og coverlåtene "Mighty Quinn" og Zeppelins "Immigrant Song" som fine høydepunkter.

Metal Church

Skadeskutte som få, så fortsetter Seattle-bandet Metal Church å gi ut plater. A Light In The Dark er rett rundt hjørnet, en plate som følger opp den slett ikke dumme The Weight Of The World som kom for to år siden. Litt nytt til tross, Metal Church sparte heldigvis ikke på gammel konfekt.

METAL CHURCH: Få originalmedlemmer. Foto: Odd Inge Rand.

Kurdt Wanderhoof er den eneste som kan kalles originalmedlem nå, og gitaristen er også hjernen i bandet. Trommeslager Duke Ericsson er en annen som fremdeles er med, men konserter er ikke han så glad i. Derfor ble det et møte med ikke ukjente Jeff Plate fra blant annet Savatage bak trommene.

Etter et par nye låter ble vi sendt 20 år tilbake til storlåtene "Ton Of Bricks" og "Start The Fire" fra The Dark. Nostalgien var absolutt til stede til tross for få originalmedlemmer og at deres nye vokalist Ronny Munroe ikke taklet det gamle så bra enn det nye. Likefullt ble det morsomme gjenhør med "Watch The Children Pray", "The Dark", "Gods Of Wrath" og "Beyond The Black".

Queensrÿche

Queensrÿche er ute med sin oppfølger til Operation:Mindcrime, enkelt kalt Operation:Mindcrime II, og det var ventet mye fra begge de platene da bandet entret en meget nedstrippet scene midt på dagen fredag.

Åpningen ble velkjent, med en Mike Stone som tok oss inn i "Revolution Calling", "Operation:Mindcrime og "Spreading The Disease". Med seg har de også Pamela Moore som sang på den første Mindcrime-platen tilbake i 1988. Det ble mye teatralsk over Queensrÿches opptreden, noe som kan være utfordrende på festival men som iallefall fungerte ypperlig på monumentale "Suite Sister Mary".

QUEENSRYCHE: Teatralsk opptreden. Foto: Odd Inge Rand.

Etter mange velvalgte stopp på første kapittel av Operation:Mindcrime ble det også mye fra den nye, og "I'm American" og "One Foot In Hell" ble greie nok selv om kvalitetsforskjellen var åpenbar. Likevel klarte Queensrÿche å holde på oppmerksomheten med et annerledes sceneshow enn andre band på festivalen. "The Hands", "A Murderer?" var tøffe, og seansen endte opp med gode gamle "Eyes Of A Stranger" med en Geoff Tate i rullestol iført tvangstrøye. Under ekstranummerne bevegde Queensrÿche seg ut av Mindcrime-modusen med publikumsvinnerne "Jet City Woman" og "Empire".

Venom

Nærmere 25 minutter forsinket kom årets utgave av Venom på scenen. Anført av Cronos har de en ny plate i bagasjen, og for å skape litt blest har de bare byttet litt om på tittelen på deres gjennombruddsplate Black Metal, og årets verk heter Metal Black. Oppfinnsomt.

VENOM: Festivalens ondeste? Foto: Odd Inge Rand.

Trioen Venom var meget rotete spillemessig, og etter utseende på både band og scene var det klart at scenografien var tatt rett ut fra helvete. Merkelig nok har Venom sitt publikum og sine kjente og kjære favoritter, og med gamle låter som "Witching Hour", "Welcome To Hell" og nye låter som "Antechrist" og "Burn In Hell" var nok folk fornøyde.

Venoms besøk på festivalens hovedscene var forsåvidt underholdende nok, men det var nok mest kuriøse publikummere som ville finne ut hva bandet hørtes ut mer enn kjernefans som trykker bandet til sitt bryst. Etter en drøy time med pyroshow og mye djevelskap takket de for seg med "Evil Satan" og "Black Metal".

W.A.S.P.

Med helt nytt band kom Blackie Lawless på scenen vel vitende om at hans konsert på samme sted i 2001 var en blek affære. Gitaristen fra The Crimson Idol-turnéen, Doug Blair har returnert til bandet og på trommer har Mike Dupke har erstattet Stet Howland.

Uten det karakteristiske mikrofonstativet, og uten noen staffasjer ble det en nedstrippet rockeseanse med høy fokus på nostalgi i W.A.S.P.s sett. "On Your Knees" førte som vanlig an, og etterhvert kom også programmessige "L.O.V.E. Machine" og "Wild Child".

W.A.S.P.: Bra sett med nye bandmedlemmer. Foto: Odd Inge Rand.

Første overraskelse kom med den gamle The Last Command-favoritten "Widowmaker" som ikke har blitt spilt av bandet på 20 år. Gitarmessig rota Doug Blair mye med soloene på "Sleeping (In The Fire)" og "The Idol", og det tydet litt på at bandet ikke er helt samspilt ennå. Likefullt bar det bud om at nye W.A.S.P. inneholder bedre individuelle musikere enn forrige år.

"I Wanna Be Somebody" ble som ventet en publikumsfavoritt, men i stedet for å ta den helt ut med "Animal (Fuck Like A Beast)" kom noe unødvendig en av The Neon God-balladene med "That I'll Never Find" før 50-åringen Blackie Lawless bød opp til fest igjen med "Blind In Texas" tett etterpå.

Def Leppard

I årevis har mange Sweden Rock-publikummere ønsket seg Def Leppard som headliner, og endelig kunne det gamle bandet som har solgt 65 millioner album innta hovedscenen.

De har et nytt album på samvittigheten, et coveralbum kalt Yeah!, men de har nok av egne hits å ta av og få av dem manglet på Sweden Rock Festival 2006. Anført av 25 år gamle "Let It Go" fra High 'n' Dry var standarden satt for mange gamle favoritter til publikums store glede.

DEF LEPPARD: Leppards gitarhelt Phil Collen. Foto: Odd Inge Rand.

Det var et spillesugent Def Leppard som sto på scenen på Sweden Rock Festival og anført av to hvasse gitarister i Phil Collen og Vivian Campbell og et ellers helttent band ble Def Leppards konsert en eneste stor høydare.

"Let's Get Rocked", "Make Love Like A Man" og fantastisk flotte "Hysteria" kom relativt tidlig. Joe Elliot sine vokalegenskaper har nok vært bedre før, men han klarer seg bra nok til at Def Leppard er en solid konsertattraksjon nesten 20 år etter supersuksessen med Hysteria.

Storlåtene "Photograph", "Armageddon It", "Animal" og "Pour Some Sugar On Me" kom på rekke og rad og stemningen var stor utover folkehavet under fullmånen på festivalen. Joe Elliot og resten var oppriktig glade for å være tilbake på disse trakter, og måtte ærlig innrømme at de var litt uvitende om hva de gikk til etter å ha sett blant annen Venom på plakaten under dem.

90 minutter gikk rekordraskt, og etter balladen "Love Bites" og gode gamle "Wasted" var konserten over. Kanskje en av de bedre konsertene på Sweden Rock Festival noensinne. Ingen "Foolin'" til tross, dette var prima!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky