Bannlyste Blackie er tilbake
Alle fra Parentes Music Recource Center (PMRC) til kommunestyret i Drammen hadde sitt å si om Blackie Lawless og W.A.S.P. på 80-tallet. Fredag er han tilbake igjen i Oslo, litt snillere enn før.
W.A.S.P
Kontroversen dyttet mange sjokkrock-band frem i dagen på 80-tallet, med alt fra fryktinngytende sminke til blod og rått kjøtt på scenen. De verste var W.A.S.P. frontet av Blackie Lawless, som slo igjennom i 1984 etter singelen "Animal (Fuck Like A Beast)". Og her snakker vi 10 år før Marilyn Manson ble allmennskjent og enda et par år før Alice Cooper gjorde comeback med giljotine og kvelerslange.
I år er det forøvrig 25 år siden Parents Music Resource Center (PMRC) ble etablert med Al Gores kone Tipper Gore ved roret. Rockere som Blackie Lawless og Dee Snider fra Twisted Sister havnet i alvorlig trøbbel, men enden på visa ble bare at industrien bare ble enda større.
 ANNO 1986: Blodet er borte, men det kommer til gjengjeld fyrverkeri ut av skrittet til Blackie Lawless. |
I 1986 var imidlertid W.A.S.P. blitt litt rundere i kantene. De hadde samme manager som Iron Maiden, og Rod Smallwood tok de med som oppvarmere på Maidens Somewhere In Time-turné. I Drammen ble de av kommunestyret nektet å gå på scenen på grunn av deres kontroversielle sceneshow, til tross for at verken blod, hodeskaller eller kjøtt var en del av showet under promoteringen av Inside The Electric Circus-albumet.
W.A.S.P. endte 80-tallet med kritikerroste The Headless Children, men etter det sluttet gitarist Chris Holmes og Blackie oppløste W.A.S.P. rundt 1990. The Crimson Idol fra 1992 var tenkt å være hans solodebut, men ble etter ønske fra Capitol gitt ut som et W.A.S.P.-album til stor suksess.
Siden det har Blackie gitt ut flere album som omtrent eneste originalmedlem. Chris Holmes var tilbake på industriflørten K.F.D. i 1997 og Helldorado to år etter, men i 2009 består W.A.S.P. kun av Blackie Lawless fra de gode gamle dager.
Både Kristiansand, Jevnaker, Oslo og Trondheim får besøk av W.A.S.P. denne uken, med innslag av klassikere som "Wild Child", "I Wanna Be Somebody", "L.O.V.E. Machine" til nyere ting som årets "Babylon's Burning" fra albumet Babylon
De viktigste albumene:
 W.A.S.P. (1984) |
W.A.S.P./Winged Assasins (1984)
Debuten til W.A.S.P. er en fest fra ende til annen. Partyalbumet inneholder klassikerne "I Wanna Be Somebody", "L.O.V.E. Machine" og "Hellion". Til og med balladen "Sleeping (In The Fire)" holder mål. Konsertvideoen Live At The Lyceum fra London viser hva W.A.S.P. holdt på med i denne perioden med voldtekt, oppkutting av kjøtt og drikking av blod fra hodeskaller på scenen. Morro!
 THE LAST COMMAND: 1985 |
The Last Command (1985)
W.A.S.P. roet seg litt, og kom på NRK i beste sendetid på Beraneks Videospeilet med beintøffe "Wild Child" og lystige "Blind In Texas". Kun de to låtene kan regnes som klassikere i dag, selv om albumet er undervurdert. The Last Command er også eneste album som ikke er produsert av Blackie Lawless selv. Her har Spencer Proffer (Quiet Riot) styrt spakene.
 THE HEADLESS CHILDREN: 1989 |
The Headless Children (1989)
Blackie Lawless har gitt ut litt slitne Inside The Electric Circus (1986) og livealbumet Live...In The Raw (1987) og har senere tatt en liten pause. The Headless Children fra 1989 solgte forsiktig da den kom ut, men har i ettertid blitt ett av W.A.S.P.s mest suksessrike album. "The Real Me" av The Who og powerballaden "Forever Free" er favorittene i tillegg til tittelsporet. W.A.S.P. gjør sin første konsert i Norge, på Rockefeller.
 THE CRIMSON IDOL: 1992 |
The Crimson Idol (1992)
Midt blant suksessen til Pearl Jam og Nirvana og etter at hele den partypregede Hollywood-rocken har gått under jorda gir Blackie Lawless ut en rockeopera. Dristig som få, lykkes han faktisk. Albumet står i ettertid som ett av bandets beste, selv om W.A.S.P. ikke lenger var et band på dette tidspunktet. "Chainsaw Charlie", "Arena Of Pleasure" og "Hold On To My Heart" er mye brukt fremdeles.
 THE NEON GOD: 2004 |
The Neon God (The Rise/The Demise (2004)
I 2004 gav Blackie Lawless ut to album. Rockeopera nok en gang, 12 år etter The Crimson Idol. Dobbelutgivelsen viser at Blackie Lawless fremdeles har mye på lager, etter en litt schizofren karriere med industrirock i K.F.D. (1997), partyrock i Helldorado (1999) og tungt politiske Dying For The World (2002). Han kommer til Oslo både på Part 1: The Rise og Part 2: The Demise.
Del på Facebook | Del på Bluesky