Def Leppard: Euphoria
Joe Elliott har lagt seg til noen særs kledelige hulk a la Steven Tyler. Ellers er alt ved det gamle hvilket vel må bety at dette låter håpløst datert? Nix. Def Leppard låter like riktig i 99 som i 87. De skal nemlig være sånn; et åttitallsband.
80-tallet - etter min oppfatning høyst ufortjent utskjelt som tiåret da intet skjedde i popmusikken. Den debatten kan vi ta seinere. Uansett: Det er vanskelig å komme unna Pyromania og Hysteria. Def Leppard spilte heavy metal på den tida, og gjør det også i dag på sitt vis. Poenget er bare at lyd- og støynivået i popmusikken har endra seg, slik at Leppard i dag låter... pop.
Lag på lag med gitarer, synthbaserte trommer (Rick Allen har fortsatt bare en arm), tette koringer, clean produksjon. Puddelheavy? Jepp, men så stilreint at i det minste jeg tar av den hatten jeg ikke har. Og så kan de dette med refrenger; de er såpass umiddelbare at du nesten ikke får tid til å registrere et tidvis pinlig banalt tekstmateriale.
Da gjenstår bare å melde at Promises kommer til å gå til himmels, at To Be Alive vil bli soundtracket til så mang en ungdomsforelskelse denne sommeren og at Goodbye er en tåreperse av det rett ut sagt perverst tåredryppende slaget; en sånn sang som Steven Tyler/Joe Perry & Bryan Adams for tida ellers er aleine om å komme opp med.
Del på Facebook | Del på Bluesky