The Cult: The Singles 1984-1995

Til tross for gjenforeningsturnéen i fjor, ser det ikke ut til at Ian Astbury og Billy Duffy klarer å lage enda en skive sammen (iallefall ikke i år), slik plateselskapet annonserte og håpa på. Derfor får vi nøye oss med en oppsummering av deres drøyt tiårige single-karriere så lenge.

Av Trygve Mathiesen // 01.08.00

Gruppa besto foruten Ian Astbury (som hadde oppholdt seg seks år i Canada) av Buzz aka David Burrows (gitar), Barry Jepson (bass) og Aky aka Haq Quereshi (trummer). Sistnevnte er seinere gjenkjent som Aki Nawaz i Fun-Da-Mental i tillegg til å ha remiksa og Transglobal Underground blant flere.

Southern Death Cult debuterte med 12" Fatman/Moya i desember '82 og ble gjennom sistnevntes tekstlinjer (Kids of the coca-cola nation/Are too doped to realise/Time is running out/ Nagasaki's crying out now) utropt til goth-rockens framtid og Bauhaus' etterfølgere i britisk presse.

Etter debut-albumet Southern Death Cult påfølgende år, skilte Astbury lag med resten, som starta Getting The Fear (seinere Into A Circle).

Astbury forkorta navnet til Death Cult og fikk med ex-Theatre Of Hate-gitarist og trommis Billy Duffy og Nigel Preston, i tillegg til bassist Jamie Stewart fra et annet gothband, Ritual.

Som en kuriositet kan det nevnes at Duffy før TOH såvidt hadde vært innom en sein utgave av det legendariske Manchester-punkbandet Ed Banger & The Nosebleeds sammen med Morrisey fra The Smiths (men ingen av dem bidro på Nosebleeds-klassiker'n "Ain't Been To No Musicschool" fra '77).

Uannsett, to ep'er og et album seinere ble Death Cult til The Cult, samtidig som kompet ble stadig streitere og mer og mer kommers-rocka, og vår reise i denne singelsamlinga kan begynne:

Det første jeg reagerer på er at de 19 sigle-A-sidene ikke er kronologisk redigert, men at vi istedet spretter fram og tilbake i tid mellom hvert spor. Alikevel vil jeg holde meg til den historiske rekkefølgen som singlene dengang forelå i.

DREAMTIME

Duffy og Astbury har under hele karrieren hatt en meget bra låtskriverkjemi seg i mellom, som resulterte i noen fantastisk fengende og tøffe låter. Som deres første The Cult-7" "Spiritwalker" (I will give you even, my body, Spiritwalker). Likeledes den neste, "Go West", med hookline som We can offer you everything er bevis for.

Da den dystre "Resurrection Joe" ble sluppet kun på single før andre-lp'n "Love", begynte jeg å miste interessen for bandet og fulgte dem nå bare perifert.

LOVE

Således brydde jeg meg ikke særlig om at Cult fikk en #15-hit med "She Sells Sanctuary" året etter, og heller ikke nå i etterkant kan jeg se at den kommer opp mot de to Dreamtime-singlene. Alikevel slår det meg hvordan listige Astbury skriver store kjærlighetstekster ved hele tida å benytte seg av indianer-myte-metaforer, for således å tekkes både kult-followingen og samtidig kommunisere med massene.

Ordinære "Rain" fulgte, og nådde nesten like langt opp på UK-listene. På siste 7" fra Love, "Revolution" roer de seg ned, men det hjelper lite på helhetsinntrykket fra denne perioden. Bandet ble stadig streitere, og skifta nå ut trommiser etter dagsformen.

ELECTRIC

"Love Removal Machine" fra albumet "Electric" åpna med noe som mest av alt likner Stones' "Start Me Up"-riffet, dog flere hakk tøffere og mer rufsete. Igjen er de blant de 20 øverste på UK-listene.

Bandet låt mer amerikansk og ved hjelp av Rick Rubin fra Def Jam, slo de gjennom med dette albumet i Statene som nådde #40. "Lil' Devil" er en tøff sak, stappfull av eldgamle rock'n'roll-triks og resirkulerte riff, og blir deres høyeste listeplassering i UK med 11.plass. Siste singlen fra albumet var "Wild Flower", enda en stødig riff-rocker, dog mer anonym enn forgjengerne.

SONIC TEMPLE

Med den fengende "Fire Woman" fikk det neste albumet drahjelp opp til 4.plass på de amerikanske listene. Gruppa var med ett "top of the world"!.

Matt Sørum (seinere Guns n' Roses) hadde tatt over stikkene og bandet nærma seg puddelheavy så mye som 80-tallet tillot, uten at det virka hverken kunstig eller teit. Gruppa hadde nå sparka det engelske managementet sitt og bosatt seg permanent i Los Angeles.

I lyriske og heavyballade-aktige "Edie (Ciao Baby)" viste bandet variasjon og dypde til å befeste sin posisjon. Astbury og Duffy slapp ytterrligere to singler ("Sun King" og "Sweet Soul Sister") fra albumet som skal vise seg å blir deres høydepunkt i karrieren.

Men suksess har også en b-side, denne gangen materialisert i både ukontrolert dopforbruk og interne motsetninger (hørt den før?). Innen de tok fatt på neste album "Ceremony", på den andre sida av 90-tallet, hadde hele kompet forlatt skuta og Astbury og Duffy måtte begynne på nytt.

CEREMONY

Forventningene var selvsagt skyhøye før neste album, og selv om "Wild Hearted Son" og "Heart Of Soul" er fengende, og greide nesten å klore seg fast på øvre halvdel av de britiske top100-listene en uke eller to, ble albumet Ceremony slakta og restopplaget gikk fort over på rea.

Ian og Billy hadde i tradisjon med stjerner som mister bakkekontakta, tatt over kontrollen av spakene i studio og resultatet ble en glattpolert, radiovennlig tungrock uten for mye særpreg.

I etterkant av albumet, slapp de promosinglen "The Witch", og tilbake med Eletric-produsent Rick Rubin på laget, lagde de her en mestelig og råtøff "poplåt" som er en av deres aller sterkeste. Soundet var modernisert og gutta hadde fått magien tilbake. Hvorfor den forble promosingel er stadig en gåte.

THE CULT

Med ny rytmeseksjon prøvde de to år seinere å friske opp minnene fra suksessen fem år i forveien. Singlene "Coming Down (Drug Tongue)" og "Star" er forsåvidt bra låter, men hjalp hverken albumet "The Cult" til heder eller verdighet, og salgstallene uteble igjen.

Nok en rytmeseksjon seinere slapp de i '96 "In The Clouds" og prøvde ved Bob Rocks hjelp å dra på seg hammen fra "Sonic Temple". Denne ble bare utgitt på sigle i Statene men da hadde Astbury allerde hoppa av turnéen.

Den påviser ogsåen unøyaktighet i denne samlecd'ens tittel, som jo er "Singles 1984-1995".

SPINAL TAP

Alt-i-alt; et bra tidsdokument over et bands vekst, fall og en Spinal Tap-aktig og forgjeves kaving etter etter gullformelen som glapp ett eller annet sted mellom heroinskuddet og den euforiske rusen. Jeg får finne fram fanzinene fra '82 og lese de gamle intervjuene en gang til, for å finne ut hva de prøvde å oppnå.

PS. Ryktene om et nytt Cult-album i år ble ytterligere svekket etter at Ian Astbury nylig ga ut solo-albumet "Spirit/Light/Speed", med ny låtskriver-makker. Og han har faktisk funnet tilbake til totempælen sin!

PS 2. Nå har plateselskapet annonsert at den neste Cult-skiva kommer i løpet av neste år.