Vossajazz; del 3
Avslutningsdagen på årets Vossajazz kunne nesten ikke begynt bedre for undertegnede. Come Shine het kvartetten befolket av den nye generasjonen norske jazzmusikere som på forbilledlig vis forbandt jazztradisjonen med et nåtids-uttrykk.
Come Shine/Brazz Bros./P. Mikkelborg/The Quintet / /
I spissen sto på alle måter vokalisten Live Maria Roggen, som Dagbladet her om dagen mente blei lansert av Bugge Wesseltoft nå nylig, men som debuterte i større sammenhenger allerede i 1995 under Molde-festivalen. Her har vi med en vokalist å gjøre som sine relativt få år til tross kan veldig mye.
Tuba og vokal
Vi har hørt henne i vokal/tuba-samarbeid med Lars Andreas Haug, i mer moderne toneganger med bandet Wibutee og i denne sammenhengen dreier det seg om standardmateriale med fokus på den merkelige kjærligheten. Roggen greier å formidle de kjente tekstene av dette tidløse materialet, og hun har også tilegna seg scat-teknikken som jeg ikke tror noen andre norske vokalister før henne har maktet. Glitrende og tøft!
I tillegg har hun en evne til å kommunisere med publikum som definitivt alle norske musikere har noe å lære av. Trioen med Sondre Meisfjord (bass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) og ikke minst pianist og arrangør Erlend Skomsvoll holder alle et så høyt nivå som vi etter hvert har blitt bortskjemt med av unge, norske jazzmusikere. - Do nothing till you hear from me, sang Roggen. Det kan vi selvsagt ikke garantere, men vi gleder oss til neste gjensyn- og hør allerede.
Kirkens brazz-brødre
Brazz Brothers; kirkekonsert. Vi fikk bare med ekstranummeret på den første av to utsolgte hus. Det fortalte oss at den fantastiske gjestevokalisten David Peaston på alle måter er stor og at Markus Levin, som har overtatt for avdøde Egil Bop Johansen på trommer, holder hans ånd levende på aller beste vis.
Vakrest her i verden...?
Avslutningsdagens hovedkonsert var overlatt trioen Helen Davis (harpe), Palle Mikkelborg (trompet, keyboards) og Terje Rypdal (gitar). Det kunne vel nesten ikke gå galt, og det gjorde det da heller ikke. Konserten starta med en nesten 1000 år gammel melodi fra Orknøyene, og de tre greide å knytte bånd mellom datidens uttrykk og dagens heavy metal - og det meste som ligger mellom. Instrumenteringa, med harpe og synth som ytterpunkter, forteller også en del om spennet i den reisa vi blei tatt med på.
Mikkelborg er en visuell og musikalsk posør - og han veit det. Men når han er i besittelse av en av de vakreste tonene som finnes i noe instrument på denne kloden, og har et så ekte og genuint uttrykk og noe å melde som han har, så er det mer enn greit. De tre kler hverandre til bortimot perfeksjon, og om det er stemninger eller straighte låter vi blir servert, så er dette så inderlig og så vakkert og uttrykksfullt så vel mulig. Send trioen til Balkan det kan bli fred av slik musikk!
Når vi kan melde om at vi var innom ytterpunkter som Per Ulv, Dont Cry for Me, Argentina og Charlie Chaplins Smile, så sier det seg vel sjøl at dette var en stor og omfattende reise.
Kongerikets kultband
Festivalen, som var godt besøkt og som i skrivende stund ser ut til å gå i balanse, blei for vår del avslutta med The Quintet der ungdommen satte veteranene Bjørnar Andresen (bass) og Calle Neumann (altsax) stevne. Her snakker vi om god, gammaldags frijazz der lite eller ingenting er avtalt på forhånd, men der nuet skal avgjøre hva som skjer. Og i stor grad skjer det.
Paal Nilsen-Love på trommer er ett av de aller største talentene norsk jazz har fostret de siste tiåra, og det sier ikke så reint lite. Både som solist og i kollektive sammenhenger gjør Nilsen-Love (skal uttales love i ølge Andresen) overraskende og spennende ting som setter musikken i nye retninger. Kjetil Gutvik på gitar og Eivind Opsvik på bass (begge fra Marvin Charles Trio; Ramsau Rundfunk i TV2 her mangler det ikke på allsidigheten), utgjør resten av kvintetten som pga. Andresens og ikke minst Neumanns tilbakekomst til rampelyset raskt nærmer seg kultstatus.
Neumann er i besittelse av en tone og et trøkk i hornet som gjør ham til noe... Det gjør ingenting om han stort sett oppholder seg minst et par meter fra mikrofonen tonen bærer over alt likevel. Et spennende møte mellom unge og litt eldre med et stort potensiale i seg.
Om cirka ett år er det palmehelg igjen valget er enkelt det blir sjølsagt Voss igjen.
Del på Facebook | Del på Bluesky