Rypdal som intro

Det begynner så nydelig. Ambient, men helt akustisk. Smått disharmonisk. 12 stk. strykere fra Bergen Kammerensemble, før Palle Mikkelborg kommer gående oppover kirkegulvet. Han har et lagt et effektivt ekko på trompeten, og får god hjelp av lydmixeren - slik at han først kommer lavt, så høyt, så forfra, så bakfra, Mikkelborg her der og overalt. Så overlater han lydrommet til organisten Iver Kleive, som en stakket stund går Keith Emerson en høy gang - før det hele faller sammen.

Terje Rypdal / /

Av Arild Rønsen // 22.07.00

Rypdals spesialskrevne verk for Molde var som venta pretensiøst lagt opp. Ikke jazz (Palle Mikkelborg er en person som i sin natur framstår som en protest mot enhver type bås), heller klassisk samtidsmusikk. Kirken var full, Mikkelborg vidunderlig, i det hele tatt det første kvarteret innevarsla at vi hadde en stor opplevelse i vente. Slik ble det ikke. Den neste timen gikk nemlig i ett - som en laaaangsom strøm prikk like dråper.

Få eller ingen nyanser i musikken. Den som skulle finne endringer underveis, var så å si tvunget til å se på dirigenten - om han slo 4/4 eller 6/8 Rundt meg var det påtakelig mange som åpna øya for første gang på en stund da en dust som ikke hadde skrudd av telefon sin ble påkalt oppmerksomhet.

Iver Kleive og stryk-ensemblet fikk råde grunnen, mens komponisten bare nå og da fant grunn til å plugge i gitaren - og vokalisten Åshild Stubø Gundersen slapp ikke til før i aller siste akt. Da var det for seint, selv om hun sang de enkle ordene LUX AETERNA aldri så vakkert.

Halvannen time sto det på, og jeg kom til å tenke på introen til Pink Floyds "Shine On You Crazy Diamond". Den er også lang, men løser seg opp i et vidunderlig vers og et enda vakrere refreng - med en påfølgende himmelsk gitarsolo. Rypdal lot det bli med introen. Dessverre.

Konserten ble tatt opp med tanke på CD-utgivelse. Kan hende kan det funke om man tenker seg dyp stressless i enerom og lukkede øyne. Jeg tviler enn så lenge - men tviler ikke ett sekund på at opphavsmannen ønska det hele akkurat slik. Det er bare ikke alltid monotonien i en komponists hode automatisk lar seg overføre til et større publikum - som kanskje ikke er satt opp med monotone ører akkurat den kvelden de burde vært satt opp med det Om man forstår.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Palle Mikkelborg & DRJO: The Voice Of Silence

(07.05.01) Vinneren av Nordisk Råds musikkpris for år 2000, Palle Mikkelborg, tilhører klassen utenom sjanger. Hva han enn gjør og hvordan han enn gjør det, så er det med et tonalt pennestrøk så vârt og så personlig at det tar publikum kun ett mikrosekund å skjønne at dette er Palle Mikkelborg. Ved denne anledninga spiller han sjøl ikke en eneste tone, men det tar fortsatt ikke noe lenger tid å begripe at det er han som står bak.

Palle Mikkelborg: Song.Tread Lightly

(12.05.00) Danskenes store trompeter, komponist og retningsgiver gjennom flere tiår, Palle Mikkelborg, har aldri lagt skjul på at han har henta bøttevis av impulser og inspirasjon fra salige Miles Davis. Nå er det ingen tvil om at han har vendt blikket nordover og søkt det samme hos vår egen Nils Petter Molvær det sier ikke reint lite om både Molvær og Mikkelborg.

Vossajazz; del 3

(29.03.99) Avslutningsdagen på årets Vossajazz kunne nesten ikke begynt bedre for undertegnede. Come Shine het kvartetten befolket av den nye generasjonen norske jazzmusikere som på forbilledlig vis forbandt jazztradisjonen med et nåtids-uttrykk.

N8NOFACE: Lyden av 2077

(30.10.26) N8NOFACE har aldri vært en artist som lar seg plassere i en bestemt sjanger. Nathan Hose, som han egentlig heter, kommer fra Tucson i Arizona og har skapt sitt eget musikalske univers, der punk, hiphop, synth, støy og new wave smelter sammen til noe helt særegent. Med «Tomorrow’s World», utgitt på legendariske Stones Throw Records, fortsetter han å utfordre både lytterens forventninger og musikkens etablerte rammer.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.