Rypdal som intro
Det begynner så nydelig. Ambient, men helt akustisk. Smått disharmonisk. 12 stk. strykere fra Bergen Kammerensemble, før Palle Mikkelborg kommer gående oppover kirkegulvet. Han har et lagt et effektivt ekko på trompeten, og får god hjelp av lydmixeren - slik at han først kommer lavt, så høyt, så forfra, så bakfra, Mikkelborg her der og overalt. Så overlater han lydrommet til organisten Iver Kleive, som en stakket stund går Keith Emerson en høy gang - før det hele faller sammen.
Terje Rypdal / /
Rypdals spesialskrevne verk for Molde var som venta pretensiøst lagt opp. Ikke jazz (Palle Mikkelborg er en person som i sin natur framstår som en protest mot enhver type bås), heller klassisk samtidsmusikk. Kirken var full, Mikkelborg vidunderlig, i det hele tatt det første kvarteret innevarsla at vi hadde en stor opplevelse i vente. Slik ble det ikke. Den neste timen gikk nemlig i ett - som en laaaangsom strøm prikk like dråper.
Få eller ingen nyanser i musikken. Den som skulle finne endringer underveis, var så å si tvunget til å se på dirigenten - om han slo 4/4 eller 6/8 Rundt meg var det påtakelig mange som åpna øya for første gang på en stund da en dust som ikke hadde skrudd av telefon sin ble påkalt oppmerksomhet.
Iver Kleive og stryk-ensemblet fikk råde grunnen, mens komponisten bare nå og da fant grunn til å plugge i gitaren - og vokalisten Åshild Stubø Gundersen slapp ikke til før i aller siste akt. Da var det for seint, selv om hun sang de enkle ordene LUX AETERNA aldri så vakkert.
Halvannen time sto det på, og jeg kom til å tenke på introen til Pink Floyds "Shine On You Crazy Diamond". Den er også lang, men løser seg opp i et vidunderlig vers og et enda vakrere refreng - med en påfølgende himmelsk gitarsolo. Rypdal lot det bli med introen. Dessverre.
Konserten ble tatt opp med tanke på CD-utgivelse. Kan hende kan det funke om man tenker seg dyp stressless i enerom og lukkede øyne. Jeg tviler enn så lenge - men tviler ikke ett sekund på at opphavsmannen ønska det hele akkurat slik. Det er bare ikke alltid monotonien i en komponists hode automatisk lar seg overføre til et større publikum - som kanskje ikke er satt opp med monotone ører akkurat den kvelden de burde vært satt opp med det Om man forstår.
Del på Facebook | Del på Bluesky