Pulserende og mørkt fra Nick Cave

Det låter mektig, suggererende og direkte farlig når Nick Cave og bandet hans inntar festivalområdets største scene. Den lange, tynne australieren – som alltid velkledd i sort, tettsittende dress – inntar Tøyenparken-scenen og går umiddelbart i gang med å erklære «Get ready for love! Praise Him!» – og vi skjønner med én gang at selv om det bare er torsdag, er vi vitne til hele den fire dager lange musikkfestivalens største entertainer.

---

Nick Cave & The Bad Seeds / Øyafestivalen / 14.08.26

Av Christian Jarre // 17.08.26

---

Australieren har en tilstedeværelse som er både truende og forkynnende, men også sår. Få kan engasjere Øya-publikummet som ham!

For sjelden har vi sett en mer tilstedeværende artist på Øya! Han krever din fulle oppmerksomhet og han tar den fra deg, enten du vil eller ikke. Hver tone. Hvert ord. Hver lille bevegelse. Hvert spørrende blikk. Som publikummer blir du nødt til å gi en respons på nærmest alt australieren foretar seg. Hvis ikke kan du bli den neste han retter blikket og pekefingeren mot – og stakkars deg da!

Jim Morrison, go home, sier jeg bare, og glemmer at Nick Cave er nesten tre ganger så gammel som Jimmer’n var i sine aktive år.

Men tross sine 68 år har Cave mye av den samme energien og tilstedeværelsen, samt et altoppslukende behov for å engasjere tilhørerne. Som publikummer kan du ikke forbli uberørt, og Cave befinner seg like mye ute blant publikum som oppe på scenen!

Stjernelaget på scenen består av rundt 10 dedikerte musikere. Bakerst på scenen, på et platå står tre gullkledde korister som gir hele konserten et anstrøk av gospel. Julenisse-look-aliken Warren Ellis er tilsvarende vanskelig å overse. Han kringkastes stadig på de store skjermene på siden av scenen, der han vandrer hvileløst omkring og vekselvis stryker eller hamrer ut skjellsettende toner, enten på gitar eller fiolin.

En som ikke gjør like mye ut av seg er Colin Greenwood på bassgitar. Jo da, du har rett, vi snakker faktisk om bassisten i selveste Radiohead! Siden i fjor har han spilt med The Bad Seeds i Martyn Caseys sykefravær.

Etter åpningsnummeret «Get Ready for Love» får vi en fantastisk «From Her to Eternity» hvor undertegnede forelsker seg hodestups i vakkert klokkespill (plong!) fra de dårlige frøenes rytmeseksjon. Så effektivt, delikat og dramatisk!

Etter tre forrykende numre setter Cave seg bak det sorte flygelet midt på scenegulvet og byr på «Wild God», tittelkuttet på albumet som kom ut for to år siden.

Senere får vi også publikumsfavoritter som «The Mercy Seat», «Red Right Hand» og «The Weeping Song», før konserten avsluttes med Cave på flygelkrakken mens han fremfører en sår og inderlig «Into My Arms».

I don’t believe in an interventionist God
But I know, darling, that you do
But if I did I would kneel down and ask Him
Not to intervene when it came to you
Not to touch a hair on your head
To leave you as you are
And if He felt He had to direct you
Then direct you into my arms
Into my arms, O Lord
Into my arms, O Lord
Into my arms, O Lord
Into my arms

I løpet av drøye to timer har denne vekkelsespredikant-figuren og det helstøpte bandet hans dratt oss innom temaer som tro, håp, glede, død, sorg og savn. Ja, også Elvis da naturligvis. Og Gud.

Om det finnes én artist som i løpet av bare 120 minutter har evnen til å rekruttere en bråte nye medlemmer til Den norske kirke, må det være Nick Cave.

Vi går ut i den regnfulle Tøyen-luften for å oppdage hverdagen på ny. Det er som å ha vært på en lang ferie. Vi har glemt hvordan våre egne liv ser ut.

Låtliste: Ready for Love // From Her to Eternity // Train Long-Suffering // Wild God // O Children // Tupelo // Carnage // Joy // Rings of Saturn // The Mercy Seat // Henry Lee // Red Right Hand // Papa Won't Leave You, Henry // The Weeping Song // Jubilee Street // Hollywood // Into My Arms

---

Del på Facebook | Del på Bluesky