Himmelsk, Nick Cave!

Overveldende. Et album det faktisk er vanskelig å ta inn over seg.

Av Arild Rønsen // 01.09.24

The Birthday Party var et temmelig bråkete band. Post-punk? Ja, kanskje det. Vridde gitarer, heseblesende vokal, skrudde melodier. Det er musikalske lysår mellom The Birthday Party og The Bad Seeds anno 2024.

For hva møter oss i åpningskuttet «Song Of The Lake» på årets album? Stort orkester, et like stort kor, en vokalist som like mye resiterer som han synger. Melodien ligger faktisk i koret. Det låter – vel, majestetisk. Jeg finner ikke noe bedre ord. Tidvis låter dette som en storslått musikal, som i «Conversion».

Tittelkuttet følger. Det låter temmelig annerledes, og er helt annerledes bygd opp. Streit band. Men alt annet enn støyende. Før det store koret igjen danner en vakker backdrop. R.E.M. kunne gjort noe lignende.

Tekstene er helt sentrale i Nick Caves kunst. Mye dreier seg om religion, uten at han blir forkynnende. Men messende? Ja. Og familietragediene har satt sine spor:

I woke up this morning with the blues all around my head / I felt that someone in my family was dead.

På dette albumet går tekst og musikk opp i en høyere enhet. Og det er helheten som tar meg. Om det noen gang er blitt utgitt et konseptalbum, må det være «Wild God».

Husker du walthornet fra Rolling Stones’ «You Can’t Always Get What You Want»? Nick Cave ber om brass-assistanse i «Joy». Og nå preker han, mer innstendig enn noen pastor jeg har hørt – kanskje med unntak av Dr. Martin Luther King Jr. Om Nick Cave var blitt utnevnt til Pave, kunne han gjort hele menneskeheten til katolikker.

Er musikken komplisert? Nei. Nick Cave trenger ofte bare to-tre akkorder å spille på. Poenget er at akkordene nesten er ubegripelig korrekte. Bedriver Nick Cave populærmusikk? Ja, men han gjør populærmusikken til stor kunst.

Jeg er målløs av beundring.