Nick Caves vemodige triumf
Det er nok bare én mann som kan beskrive et blodbad i så lekre vendinger. Nick Cave.
Tittelsporet er sødmefylt. Det sildrer av gårde - som en speilblank, stillegående elv i solskinn. Klokkespill, kvinnestemmer i koret, strykere. Lyrikk fylt av savn og håp. Vi kjenner alle til Nick Caves tragedie. It’s only love.
De har lagd mye filmmusikk sammen, men dette er første gangen Warren Ellis og Nick Cave har gått i studio som en duo. Hvis vi kan skylde corona-helvete for dette, har det i det minste kommet noe godt ut av pandemien.
Nick Caves tekster dreier seg som vanlig mye rundt tro og tvil, religion, livet og døden. Nå sender han også et nikk i retning Black Lives Matter.
Han var tidvis temmelig bråkete av seg i den første tida med The Bad Seeds. Men det er lenge siden. Nå har han bare unntaksvis bruk for noe som ligner et rytmekomp. Han skriver mer kirkemusikk enn rock.
Dette er muligens det lettest tilgjengelige albumet Nick Cave har signert på svært lang tid. Hvilket på ingen måte betyr at det er noen lettvekter. Tver imot. Det veier tungt som fjell. Og Nick Cave har for lengst blitt sin egen sjanger. Han leker seg med sine som regel sparsomt tildelte akkorder. Denne mannen kan når som helst sette seg ned ved pianoet, touche tangentene, og skrive en ny sang der og da – og alt blir tilsynelatende like vakkert.
Tida da man lot seg imponere av Nick Cave er for lengst over. Likevel.
Del på Facebook | Del på Bluesky