Nick Cave & The Bad Seeds: Dig, Lazarus, Dig!!!
Det begynner å bli et kvart århundre siden Nick Cave og Mick Harvey dannet The Bad Seeds etter askene fra The Birthday Party. På deres 14. album har Nick Cave sendt pianoet på ferie, og plukket opp gitaren. Dette er kanskje mannens tøffeste plate hittil.
Dette er det første albumet Nick Cave har vært bort i siden prosjektet med Grinderman som kom med sin selvtitulerte plate for omtrent nøyaktig ett år siden. På det albumet viste Nick Cave frem et meget rocka uttrykk, og til manges glede viderefører han det til Dig, Lazarus, Dig!!! Det etter omtrent 10 år med mer eller mindre melankolske plater som The Boatman's Call (1997), No More Shall We Part (2001), Nocturama (2003) og den monumentale dobbelplaten fra 2005; Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus.
Det er også det andre albumet uten nøkkelmedlem i The Bad Seeds, Blixa Bargeld som igjen har full konsentrasjon på sitt tyske, eksperimentelle hjertebarn Einstürzende Neubauten. Årets album med Nick Cave & The Bad Seeds har et bilde av hovedpersonen selv i et veldig innbitt øyeblikk med telecasteren på fanget inne i coveret, og for de som ønsker seg stemninger som mørkemannen lagde med "Into My Arms", "People Ain't No Good" eller "God Is In The House" bør gå i platearkivet i stedet for å følge med på australierens retning i 2008.
Starten setter standarden om hvor Nick Cave vil hen med den spenstige førstesingelen, som også er tittelsporet på årets album. Videre frembringer Nick Cave fengende og gitarpreget rock i "Lie Down Here (& Be My Girl)" og avslutningssporet "More News from Nowhere". En del av materialet er mer fengende og radiopreget enn kanskje noensinne i Caves karriere, men verken det eller artistens relativt drastiske retningsendring rent musikalsk undergraver ikke hans særpreg som vokalist eller låtskriver.
Inn i mellom alle gitarer, dystre tekster og skarp beksvart humor er det også blitt plass til (heldigvis) noen låter som trekker noe i retning av det vi kan vente oss fra Nick Cave; med eksempel som "Jesus Of The Moon" og "Hold On To Yourself". Men det gjennomgående over 50-åringen i 2008 er at pipa virkelig har fått en annen lyd, og etter et drøyt tiår bak pianoet bør nesten mannen med ferskt anlagt bart få lov til akkurat det.
Del på Facebook | Del på Bluesky