Clipse og Tomora til topps fredag
En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.
Clipse, Tomora, Getdown Services, Crippled Black Phoenix / Øyafestivalen / 14.08.26
Også fredag var det trivelig åpning på Vindfruen. Sofie Tollefsbøl fra Fieh serverte soloprosjektet Sofi O og bød på både barnekor, fargerike klær og moshpit, men viktigst - funky rytmer og slående musikalitet.
Der vi i onsdagsrapporten etterlyste mer ferdig formede, konserterfarne utenlandske artister på Hagen-scenen fikk vi det fredag. Get Down Services fra Minehead i England viste nettopp en slik evne til å engasjere publikum litt mer, gjennom å få til samhandling.
De lett overvektige kjekkasene Ben Sadler og Josh Law entrer scenen ikledd metall t-skjorter - den ene er Mayhem, selvfølgelig - til tonene av Status Quos "Whatever You Want". Sadler går umiddelbart i gang med å terge på seg det lokale publikummet ved å etterape vår stillestående, uengasjerte måte å ta til oss konserter på. «This is how Norwegians behave on a 10 out 10 concert experience”, hevder han - og står mutters stille med armene i kors. Senere vil han ha oss til å rope "Fuck you!" til bandet. T-skjortene ryker selvsagt for begge etter hvert, og ølmagen eksponeres.
Oppsettet er enkelt. Det meste ligger på laptop eller bånd, mens de to står for vokalen live. På en del låter plukker Law opp en gitar for å spille hard rock-influerte riff helt befridd fra pedaler og effekter. Enkelt og rett på sak, slik det direkte uttrykket deres også er generelt. Å si hva Get Down Services er, er ikke enkelt og veksler litt. Elementer fra indie, disco, klassisk rock, glam og muligens hip hop smelter sammen i en egen røre. Det er flippet, tongue in cheek, og vekker fornøyelig latter.
Utover denne befriende satiren og britiske humoren leverer de altså en musikalsk hotpot som går utenom rammene. I lengden blir det likevel noe enfoldig, og jeg synes vel kanskje ikke de har nok sterke låter til helt å holde på oppmerksomheten vår over en lengre periode. Minnes dem, vil jeg likefullt. Selvironi og sjarmerende tørrvittig humor liver opp.
Musikalsk hadde jeg mer utbytte av Westside Cowboy noe tidligere på ettermiddagen. Det Manchester-baserte Britannica-bandet imponerte også som support til Black Country New Road i fjor høst. Det som fanger ved dem, er nok først og fremst at de har så gode låter. De har også en fin, varm, smittende energi ved seg og med tre sangere som bytter på å bære vokalen er det ikke så lett å gå lei.
The Pogues, country, alternativ rock a la Pavement, fine vokalharmonier og åpenbar spilleglede og løssluppen musikalitet. Dette låter kort og godt veldig oppriktig. Man kan føle innlevelsen og spillegleden - også ute blant publikum. Her er tilsynelatende ikke scenenerver, bare fellesskapsfølelse og tre vokalister som bytter på å være i fokus og som ser ut til å ha funnet hverandre musikalsk.
Westside Cowboy lar sangene tale for seg, selv om de også uanstrengt og avslappet kommuniserer med tilhørerne. Blant annet undrer de seg om det er et svømmebasseng oppe på haugen, da de hadde sett halvnakne mennesker fly gjennom luften. Tekstene bærer sterkt politisk engasjement og menneskelighet i seg, enten det er oppgjør med hesteveddeløp eller avsky mot anti immigrant-demonstrasjonene i Storbritannia.
Med sin sakteflytende, atmosfæriske post metal, doom og rå tilstedeværelse, er Crippled Black Phoenix et av de tyngste innslagene på årets festival. Vokalen deles mellom Belinda Kordic, Ryan Patterson og Justin Storms. Gåtefulle og karismatiske Kordic leder an som hovedstemme mens de andre to skaper variasjon og dynamikk. Hennes stemme rommer emosjonelt nærvær og er fengslende. Filmatiske projeksjoner i bakgrunnen, tåkelagt røyk som kommer og går og streng og enkel lyssetting skaper en mørk stemning som nærmest omslutter bandet og drar publikum inn i universet. Melankolske lydtepper som bryter mot tordnende, aggressive utbrudd til hypnotisk effekt.
Virginia Beach-duoen Clipse leverte en reell mesterklasse i hvordan god rap kan framføres. Kommersielt, publikumsfriende ja visst, men det er jo også del av rapen. Dj-en deres har på seg en Haaland 9 t-skjorte bakfrem, og oppfordrer oss både i forkant og i korte pauser underveis i settet til å "ro" - og jaggu tar ikke brødrene seg også tid til å signere skiver mens de rapper.
Det er mange i første rekke som har tatt med seg LP-plater, både gamle og nye, og de får alle oppfylt ønsket om å få dem signert. Bandets turnémanager drar ned i fotograven og samler inn alle som en, og leverer møysommelig tilbake til eierne etter at de har blitt signert. Pusha T og Malice holder platene i hendene mens de rapper og setter seg ned og fester sine kråketær på produktene.
«Vi var her på samme sted og samme scene i 2008», hevder Terrence Pusha T Thornton. Da spilte vi også denne låten, mener han - og introduserer "Momma I'm So Sorry" fra "Hell Hath No Fury". Men Øyafestivalen flyttet først opp i Tøyenparken i 2014, så det var altså i Middelalderparken man kunne oppleve Clipse den gangen.
Litts enere får vi "Mr Me Too" fra samme skive. Det er naturligvis også jubel når de drar frem "Grindin" fra "Lord Willin" fra 2002. Fokuset ligger på det utmerkede albumet "Let God Sort Them Out" fra i fjor, men vi får også gamle klassikere fra gutta som samarbeidet tett med The Neptunes back in the days.
Bitrdman-samarbeidet "What Happened To That Boy" er hyggelig å høre, og kanskje et av de fineste øyeblikkene i en riktig så solid opptreden. Herlige ordspill får oss jevnt og trutt til å dra på smilebåndet mens vi vagger i takt med beatsene. De leverer energisk, og comebacket virker inspirert og på ingen måte som en kalkulert cash-in. Malice rapper konsentrert og fokusert med skarphet, Pusha T er adrenalin-stinn og energisk som bare juling.
Likevel kulminerer kulminerer kvelden med Sirkus headlinerne Tomora. Vår trang til eufori og virkelighetsflukt dans og felleskap rommes i duoen Aurora Aksnes og Tom Rowlands. Koreograferte og spektakulære live show, hvor også Amalie Holt Kleive spiller en sentral rolle som Auroras tvillingsjel som danser og backing vokalist.
Lys og det visuelle designet bidrar til å få frem og understreke musikkens omskiftelige karakter, hvor bevegelse og tempoendringer fargelegges og gjenskapes i lysintensitet eller kulør. Innledningsvis er det mørkt og dunkelt og bare skimmer av lys. Først når fotografene har forlatt pit, får vi mer lyse farger slik at vi kan se Aksnes og Holt Kleive ordentlig. Etter et stykke rolig intromusikk bærer det løs med smått enerverende "Ring The Alarm". Våkner du ikke til denne, har du jammen godt sovehjerte. Om det er en god poplåt, er mer diskutabelt.
Aurora og Amalie Holt Kleive beveger seg med stram synkronisitet, holder rundt eller speiler hverandre, går til sidene for å hamre på hver sin stortromme eller bak til Rowlands’ knotter. Det føles som de feeder av hverandres utstråling. Musikalsk er det hardtslående, eterisk og drømmende om hverandre og innkapsler rave, trip hop, big beats og en hel masse annet. Fascinerende sammensatt, både som performance og i musikalsk forstand.
De visuelle bakgrunnseffektene er gjenkjennelige fra videoene. Det er en eksperimentell, sprudlende, forvillet og mangfoldig reise vi får være med på.
Vi får både Aurora- og The Chemical Brothers-sanger vevd inn utover sporene fra duoens debutplate fra tidligere i år. Vi blir blendet av vokal kraft og en masse ulike stemninger og følelser. Dette var forunderlig egenartet og stimulerende, eventyrlig og mystisk. Forestillingen inspirerte til nærstudie av albumet, og vi får lyst til å se showet igjen. Ikke lite, bare det!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Clipse og Tomora til topps fredag
(15.08.26) En rap mesterklasse fra veteranene Clipse og euforisk dansbar elektronisk musikk med Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers var de store høydepunktene fra fredagens Øyafestival, sett fra mitt ståsted. Likevel ikke like sterk som dagen i forveien - tross at både Westside Cowboy og James K også leverte inspirerte opptredener som frister til gjenhør og gjensyn.