This much I know to be true

Øyakino, Vika kino, 11/5/22: Jeg har et rart forhold til Nick Cave. The gentleman in black, mannen som tilsynelatende ikke har forandret seg fra første gang jeg så ham på 90-tallet. Uansett om det har vært med The Bad Seeds eller alene med et flygel (som på Grieghallen i 1999) har det alltid vært noe magisk over det han har produsert.

---

Nick Cave, Andrew Dominik (regi) / This Much I Know To Be True / 11.05.22

Av Siri Bjoner // 12.05.22

---

Som venninna sa i går, etter å ha sett “This much I know to be true”, det har alltid vært mørkt og dystert, men i gamle dager var det god energi i det!

Og der ligger mye av problemet mitt, for det han har produsert de siste 20 årene har vært litt tannlaust, synes jeg. "The Boatman's Call" (1997) var en klar endring i den musikalske retningen til bandet til noe sartere, stillere, kjedeligere. Jeg var neppe den eneste som mistet interessen for bandet fordi det ble litt for tamt.

Det er ikke dårlig musikk, det er bare ikke helt min stil lenger.

Etter TBC ble det noen år med rusproblemer, Blixa som bestemte seg for å fokusere på Neubauten, Mick Harvey som forlot bandet og Grinderman som var greit nok. I denne perioden blir Warren Ellis stadig viktigere som Caves musikalske makker, og tar i stor grad over rollen Blixa hadde.

Problemet for meg er at der Blixas eksplosive kreativitet fører til “dark energy” og fyrverkeri, er det lite samspill mellom Cave og Ellis. De underlige lydene sistnevnte produserer bidrar ikke til noe positivt musikalsk, det er ingen energi igjen (og jeg liker som kjent underlige lyder og plingplong).

“This much I know to be true” er visstnok ment å være en dokumentar, der man skal få innblikk i hvordan de forskjellige låtene har blitt til. Det gjør man ikke. Det er noen setninger histen og pisten, som i grunnen ikke gir noe særlig mening, det er et parti med Marianne Faithfull som virker som å ha blitt tatt med for hvem hun er.
Der ethvert intervju med Blixa Bargeld og Teho Teardo (en naturlig konstellasjon å sammenligne med) gir innblikk i deres samarbeidsprosess, er denne filmen noe helt annet. “Jeg lager tekster og sanger og så hiver Ellis på noe lyder og det som kommer ut er helt annerledes” virker gjennomgående, uten at vi får noe ytterligere informasjon eller forklaring om det.

Introen til filmen er faktisk det mest interessante. “Regjeringen sa vi måtte alle omskoleres pga. Covid-19, så jeg ble keramiker, og dette er mine 19 statuetter av Djevelen fra fødsel til død, og managementet mitt gikk amok”. Ganske kule statuetter egentlig.

Det er mye musikk. Av låtmaterialet liker jeg første halvdel av "White Elephant", og "Balcony Man" er ikke verst. Jeg prøver, fordi det er Nick Cave, men det er ikke noe energi i resten – og nei, ligg unna falsetten, den funker ikke. Låtmaterialet er i stor grad bra men jeg synes det ødelegges av for mye syngedamer og plingplong som ikke hører hjemme der.

På slutten av filmen forklarer han at han har gått fra å være en musiker til å bli en mann, far, ektemann, verdensborger som produserer musikk. Godt for han! Dessverre betyr det at han ikke lenger blør ut sin sorg og depresjon i musikk.

For all del – jeg vet det er mange som er uenige med meg i dette, og det er bra. Vi skal ikke alle være enige om alt! Jeg vet det er mange som liker det som har kommet dette årtusen. Personlig gleder jeg meg mer til tre kvelder med Blixa og Neubauten i København denne helgen.

Cinematisk er det vakkert. Det er dyktige folk som har laget filmen, så om du liker "Skeleton Tree" (2016) og "Ghosteen" (2019), så er den vel verdt en tur på kino.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky