Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.

---

Hilma Nikolaisen / Øyafestivalen / 08.08.24

Av Siri Bjoner // 08.08.24

---

Problemet med festivaler er at det gjerne er flere konserter som starter samtidig. Jeg hadde valget mellom svensk pop fra Sarah Klang eller Hilma (som jeg tross alt tror jeg har hørt om før). Om «Social Works» som kom i januar i år, skrev Arild «Dette er råtøft. Langt utafor mainstream-hitlistene, likevel smittsomt hektende.»

For tre år siden kom «Heritage» med «Litt dingle-dangler i perkusjonen». Når jeg leser anmeldelsene til Arild kommer jeg på at Hilma faktisk er på lista mi over artister jeg har tenkt å sjekke ut.

Kan bare si at jeg er fornøyd med valget mitt. Jeg tuslet meg en liten tur bort til Klang, men gikk raskt tilbake til Nikolaisen. Tøff indierock med litt psykedelisk dingledangling i perkusjonen. Og fortsatt veldig Sonic Youth.

Fra Moi er hun, kan jeg lese i dag, og tenker at det er synd ikke fiskeforskeren er der for da hadde hun garantert fortalt meg det. «Søster til Ivar», leser jeg videre. Hjernen som stort sett funker knapt halvveis på en bra dag greier ikke koblingen til Ivar Nikolaisen, vokalist i Kvelertak, uten at det betyr noe som helst.

Det er langt fra Kvelertak til det vi får servert denne lett overskyete ettermiddagen. Av alle artistene jeg så på festivalens første dag er nok dette konserten som står øverst på lista over «nye» artister som skal sjekkes ut. Bittelitt psykedelisk indierock med akkurat passe dybde og snerr.

Og akkurat passe kult.

Ikke kult. Kim Gordon-coolt.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky