Hilma Nikolaisen i så-godt-som akustisk format

Gir «psykedelisk» fortsatt mening? Kanskje – i så fall er Hilma Nikolaisen i startfeltet.


I flere år opererte Hilma Nikolaisen som bassist for Anne Grete Preus, men ved siden av solokarrieren er hun best kjent som bassist i det smått fantastiske – og grovt oversette – Serena Maneesh. I tillegg har hun to solo-album på samvittigheten – «Puzzler» fra 2016 og «Mjusic» fra 2018.

Ved siden av å komponere, arrangere og synge, spiller hun diverse keyboards, gitar, bass, klarinett og harpeleik. I det hele tatt nesten alt. Et sant solo-album.

Psykedelia? Det er ikke mer alvorlig ment enn at det låter litt annerledes, litt «skeivt» - gjerne med litt dingle-dangler i perkusjonen. Vakre korarrangement. Stemninga har snev av Haight St. San Francisco summer of love.

Hvor mange ganger hun har trykt «erase» og «record» underveis, har hun ganske sikkert ikke oversikt over. Men jeg tipper Hilma Nikolaisen har hatt det utrolig gøy under innspillinga!

Et dristig og vellykka prosjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Spennende indie-rock fra Hilma Nikolaisen

(23.01.24) Det har alltid vært vanskelig å plassere Hilma Nikolaisen i det musikalske landskapet. Nå er hun mer indie-rock enn noen gang.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.