Hilma Nikolaisen i så-godt-som akustisk format

Gir «psykedelisk» fortsatt mening? Kanskje – i så fall er Hilma Nikolaisen i startfeltet.


I flere år opererte Hilma Nikolaisen som bassist for Anne Grete Preus, men ved siden av solokarrieren er hun best kjent som bassist i det smått fantastiske – og grovt oversette – Serena Maneesh. I tillegg har hun to solo-album på samvittigheten – «Puzzler» fra 2016 og «Mjusic» fra 2018.

Ved siden av å komponere, arrangere og synge, spiller hun diverse keyboards, gitar, bass, klarinett og harpeleik. I det hele tatt nesten alt. Et sant solo-album.

Psykedelia? Det er ikke mer alvorlig ment enn at det låter litt annerledes, litt «skeivt» - gjerne med litt dingle-dangler i perkusjonen. Vakre korarrangement. Stemninga har snev av Haight St. San Francisco summer of love.

Hvor mange ganger hun har trykt «erase» og «record» underveis, har hun ganske sikkert ikke oversikt over. Men jeg tipper Hilma Nikolaisen har hatt det utrolig gøy under innspillinga!

Et dristig og vellykka prosjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Spennende indie-rock fra Hilma Nikolaisen

(23.01.24) Det har alltid vært vanskelig å plassere Hilma Nikolaisen i det musikalske landskapet. Nå er hun mer indie-rock enn noen gang.


Den (nesten helt) akustiske bølgen

(30.06.21) Den kommer fra alle kanter av nasjonen denne våren og sommeren - den akustiske bølgen.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.