Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

The Kills tok ladegrep … etterhvert

Pop-punkerne hadde nok ikke til hensikt å verken drepe stemningen eller skyte med rødfis, men det tok tid før stemningen meldte sin ankomst.


The Kills / Øyafestivalen / 07.08.24


Da den amerikanske pop-punk duoen The Kills entret Havfruen-scenen denne onsdag ettermiddagen, så de ganske så små ut på en nokså stor, mørk scene. The Kills består av James Hince på gitar og vokal og Alison Mosshart, også kalt VV, som hovedvokalist og bass på et par låter.

Forhåndsprogrammerte bass-, trommer- og ulike effekter på gitar, sørget for at de ikke trengte å være flere i utgangspunktet. Og da koster det gjerne litt mer å få den gode kontakten med publikum. En god del av de frammøte var nok også bare en kjapp tur innom for å varme opp til PJ Harvey-konserten på naboscenen, så alle var nok ikke like dedikerte tilhengere i utgangspunktet.

I sin sjakkrutete flanellskjorte, prøvde VV og James - han i svart fra topp til tå, å få publikum med seg. Først med «Kissy, Kissy», men jeg vil nok si det tok litt tid å få folk med på notene.

Det var først i den fjerde eller femte låten det begynte å ta seg opp, og energien begynte å strømme i blodårene både fra scenen og hos publikum. Etter hvert fikk vi servert låter som «Future Starts Slow», «Doing It To Death», «U.R.A. Fever» og «Baby Says».

The Kills har gjestet Øya tidligere, og har nok sine fans som var bra fornøyde. The Kills hadde trolig gjort det bedre på en mindre, mer intim scene. På Havfruen ble det litt for mørkt, det meste føltes svart bortsett fra nevnte flanellskjorte og det lyse flagrende håret til VV, og ellers så og si ingen lyseffekter. Men mørkt og monotont er vel også en del av tappingen fansen forventer å få, så det var vel helt greit gjennomført da - Ok pluss.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Das Body tåler å komme frem i lyset

(15.08.24) «Vi er vant til mindre og mørke klubber, så kom litt nærmere!»


Pulp gav alt - og det var nesten nok

(13.08.24) Pulp - som ifølge Wikipedia betyr «råstoff eller halvfabrikata med massekonsistens» - høres ikke så veldig lovende ut på papiret. Men kunne mannen det litt «cocky» navnet Jarvis Cocker med band, levere varene? Både ja og nei er svaret.


IDLES - som ville dyr på Sirkus

(13.08.24) Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.


Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


André 3000: Keiserens nye klær!

(12.08.24) But I respect the hustle …


Louien - gjerne enda mer intimt

(12.08.24) Dette funka på alle fronter. Louin fikk til og med frem sola!


Veronica Maggio - the girl next door

(12.08.24) Lørdagen på Øya kunne ikke fått en bedre åpning enn Veronica Maggio.


Sivert Høyem - kan du den om Marily Monroe og potetsekken?

(12.08.24) Sivert Høyem har vært en institusjon i norsk musikkliv i snart tretti år. Første gang jeg så ham live var med Abbey’s Adoption, kanskje på Elm Street, kanskje et annet sted, og siden har det blitt mange konserter med Madrugada. Jeg tror aldri jeg har opplevd at han har hatt en «dårlig dag på jobben».


Til topps i riggen med Rosa Faenskap

(12.08.24) Festivaler bør være en miks av band man aldri har hørt om og band man kjenner (godt). For min del var det få artister jeg egentlig kjente noe særlig godt til, men jeg bare måtte inn på lørdagen for å se Rosa Faenskap. Jeg har faktisk gledet meg skikkelig til den konserten, helt siden jeg fant ut at de skulle spille!


Polly gives a cracker

(09.08.24) Polly Jean Harvey med band ga en fantastisk konsertopplevelse på Øya som vi sent vil glemme. Denne konserten hadde nemlig det aller meste en kan forvente og håpe på.


Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Endelig - Lonely Crowd!

(03.06.26) Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.


Brutalt vakkert, Cabaret Voltaire

(02.06.26) «Sorry it took so long to get here, but we’re here now!» Vokalist Stephen Mallinder er i godt humør. Såvidt jeg har funnet er dette faktisk første (og siste) konserten til Cabaret Voltaire i Norge, så vi har venta drøyt 53 år siden oppstarten til Sheffield-bandet. Mye grom musikk fra Yorkshire!


Humor + musikk = Godkjent

(01.06.26) Det er ikke alltid kombinasjonen humor og musikk treffer blink. På Humor Over Trondheim gjorde den heldigvis det, gang på gang.


Uforlignelige Paul McCartney

(30.05.26) Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?


Variert og velspilt pønk

(29.05.26) Du trenger faktisk ikke like pønk for å like denne skiva. Den har så mange elementer og er så variert og velspilt at den nok vil glede mange flere enn pønkfolket.


Bleachers er bandet sitt!

(28.05.26) De er så sprell levende, de flotte og spretne melodiene ligger i kø. Bleachers gjør meg hoppende glad av begeistring.