Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

The Kills tok ladegrep … etterhvert

Pop-punkerne hadde nok ikke til hensikt å verken drepe stemningen eller skyte med rødfis, men det tok tid før stemningen meldte sin ankomst.


The Kills / Øyafestivalen / 07.08.24


Da den amerikanske pop-punk duoen The Kills entret Havfruen-scenen denne onsdag ettermiddagen, så de ganske så små ut på en nokså stor, mørk scene. The Kills består av James Hince på gitar og vokal og Alison Mosshart, også kalt VV, som hovedvokalist og bass på et par låter.

Forhåndsprogrammerte bass-, trommer- og ulike effekter på gitar, sørget for at de ikke trengte å være flere i utgangspunktet. Og da koster det gjerne litt mer å få den gode kontakten med publikum. En god del av de frammøte var nok også bare en kjapp tur innom for å varme opp til PJ Harvey-konserten på naboscenen, så alle var nok ikke like dedikerte tilhengere i utgangspunktet.

I sin sjakkrutete flanellskjorte, prøvde VV og James - han i svart fra topp til tå, å få publikum med seg. Først med «Kissy, Kissy», men jeg vil nok si det tok litt tid å få folk med på notene.

Det var først i den fjerde eller femte låten det begynte å ta seg opp, og energien begynte å strømme i blodårene både fra scenen og hos publikum. Etter hvert fikk vi servert låter som «Future Starts Slow», «Doing It To Death», «U.R.A. Fever» og «Baby Says».

The Kills har gjestet Øya tidligere, og har nok sine fans som var bra fornøyde. The Kills hadde trolig gjort det bedre på en mindre, mer intim scene. På Havfruen ble det litt for mørkt, det meste føltes svart bortsett fra nevnte flanellskjorte og det lyse flagrende håret til VV, og ellers så og si ingen lyseffekter. Men mørkt og monotont er vel også en del av tappingen fansen forventer å få, så det var vel helt greit gjennomført da - Ok pluss.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Das Body tåler å komme frem i lyset

(15.08.24) «Vi er vant til mindre og mørke klubber, så kom litt nærmere!»


Pulp gav alt - og det var nesten nok

(13.08.24) Pulp - som ifølge Wikipedia betyr «råstoff eller halvfabrikata med massekonsistens» - høres ikke så veldig lovende ut på papiret. Men kunne mannen det litt «cocky» navnet Jarvis Cocker med band, levere varene? Både ja og nei er svaret.


IDLES - som ville dyr på Sirkus

(13.08.24) Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.


Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


André 3000: Keiserens nye klær!

(12.08.24) But I respect the hustle …


Louien - gjerne enda mer intimt

(12.08.24) Dette funka på alle fronter. Louin fikk til og med frem sola!


Veronica Maggio - the girl next door

(12.08.24) Lørdagen på Øya kunne ikke fått en bedre åpning enn Veronica Maggio.


Sivert Høyem - kan du den om Marily Monroe og potetsekken?

(12.08.24) Sivert Høyem har vært en institusjon i norsk musikkliv i snart tretti år. Første gang jeg så ham live var med Abbey’s Adoption, kanskje på Elm Street, kanskje et annet sted, og siden har det blitt mange konserter med Madrugada. Jeg tror aldri jeg har opplevd at han har hatt en «dårlig dag på jobben».


Til topps i riggen med Rosa Faenskap

(12.08.24) Festivaler bør være en miks av band man aldri har hørt om og band man kjenner (godt). For min del var det få artister jeg egentlig kjente noe særlig godt til, men jeg bare måtte inn på lørdagen for å se Rosa Faenskap. Jeg har faktisk gledet meg skikkelig til den konserten, helt siden jeg fant ut at de skulle spille!


Polly gives a cracker

(09.08.24) Polly Jean Harvey med band ga en fantastisk konsertopplevelse på Øya som vi sent vil glemme. Denne konserten hadde nemlig det aller meste en kan forvente og håpe på.


Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.