Foto: Tina Mortensen Foto: Tina Mortensen Foto: Tina Mortensen

André 3000: Keiserens nye klær!

But I respect the hustle …


André 3000 / Øyafestivalen / 08.08.24


Øyafestivalen fortsetter å overraske, og ikke minst, imponere med sin kreative booking, fordi akkurat 10 år etter de fikk Outkast tilbake fra graven (de hadde strengt tatt vært død i nesten 10 år) så kommer selveste André 3000 - verdens beste rapper, tilbake til Oslo, men denne gangen, med fløyta si …

Se for dere en «Einstein of HipHop» som bare bikker over, og plutselig sier «Fuck it… I’ve been to the mountain top… Now I just wanna chill, with my flute…».

Fascinerende greier, for å si det mildt. Det er som om verdens største matematiker plutselig går lei av tall, og vil heller tilbringe all sin tid med sitt munnspill.

André 3000 ankommer i alle fall scenen, og han ser lykkelig ut. Tilfreds. Han har mer enn nok penger på sin konto. Mer enn han noensinne vil trenge i sitt liv, så nå gjør han kun det han føler for - og det er tydeligvis å leke med fløytene sine.

Er han flink? Ikke noe særlig. I hvert fall ikke hvis man sammenligner han med profesjonelle fløytister. Men skaper han god stemning? Definitivt. Mannen har nemlig en unik aura som målbinder de flere tusen som har kommet seg på Øyafestivalen kl 14.00 på en solfylt torsdag.

Joda. Konsertopplevelsen hadde vært enda bedre hvis alle bare hadde sittet nede og holdt kjeft. (Jeg fatter ikke hvorfor folk reiste seg når bandet ankom scenen?) Sannheten er at folk ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til denne merkelige konsertopplevelsen. Det var nok mange der, i likhet med meg, som følte at vi «skyldte» André 3000 å møte opp, med tanke på all den gleden han har gitt oss med Outkast i over 10 år på 90- og 2000-tallet.

For å gjøre konsertopplevelsen enda mer bissar, så tok undertegnede med seg sin Fru og 7 år gamle sønn - 2 stk person som har absolutt null forhold til André 3000, og de likte konserten overraskende godt. «Atmosfære-musikk» var ordet min bedre halvdel brukte. Og guttungen begynte å synge med på flere av fløytelydene. Det er jo godt å høre på en sonisk reise som ikke holder seg til de tradisjonelle rammene.

Men som overskriften sier: Dette er selve definisjonen av keiserens nye klær. Det er kun André 3000 som klarer å slippe unna med en konsert som dette, og det er litt fascinerende at Jantelov-Norge lar seg bli såpass revet med. Jeg så flere rundt på festivalområdet med «New Blue Sun»-gensere etter konserten.

Undertegnede kjøpte seg en genser, han også.

Jeg ler litt. Jeg smiler mye. André 3000 er utrolig gøy å prate om, og jeg blir gledelig med videre på hans musikalske reise. Hva nå enn det blir.

André 3000 er Cool… Han er Ice Cold… og kulhet vil alltid være «in». Med eller uten fløyte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

André 3000 på musikalsk villspor

(14.05.25) For to år siden spilte han trefløyten på en middelmådig måte, og i år klunker han surt på pianoet. Det er virkelig på høy tide for André 3000 å vende tilbake til hiphopen!


Das Body tåler å komme frem i lyset

(15.08.24) «Vi er vant til mindre og mørke klubber, så kom litt nærmere!»


Pulp gav alt - og det var nesten nok

(13.08.24) Pulp - som ifølge Wikipedia betyr «råstoff eller halvfabrikata med massekonsistens» - høres ikke så veldig lovende ut på papiret. Men kunne mannen det litt «cocky» navnet Jarvis Cocker med band, levere varene? Både ja og nei er svaret.


IDLES - som ville dyr på Sirkus

(13.08.24) Med tunge skyts avsluttet britiske Idles Øyafestivalen og Sirkus-scene, med et tydelig bevis på at bandet er en av rockens absolutt ypperste aktører.


Sirkus Cezinando tilbake i byen

(13.08.24) Onsdag kveld var Øya delt i to. Den ene «godt voksne»-delen, fikk med seg Pulp oppe ved den store Amfiscenen, mens «den yngre»-delen, rundt 7000 av dem, var presset sammen i et fullstappet telt i Teltet-scenen – som også ga ly for øsende, pøsende regn.


Louien - gjerne enda mer intimt

(12.08.24) Dette funka på alle fronter. Louin fikk til og med frem sola!


Veronica Maggio - the girl next door

(12.08.24) Lørdagen på Øya kunne ikke fått en bedre åpning enn Veronica Maggio.


Sivert Høyem - kan du den om Marily Monroe og potetsekken?

(12.08.24) Sivert Høyem har vært en institusjon i norsk musikkliv i snart tretti år. Første gang jeg så ham live var med Abbey’s Adoption, kanskje på Elm Street, kanskje et annet sted, og siden har det blitt mange konserter med Madrugada. Jeg tror aldri jeg har opplevd at han har hatt en «dårlig dag på jobben».


Til topps i riggen med Rosa Faenskap

(12.08.24) Festivaler bør være en miks av band man aldri har hørt om og band man kjenner (godt). For min del var det få artister jeg egentlig kjente noe særlig godt til, men jeg bare måtte inn på lørdagen for å se Rosa Faenskap. Jeg har faktisk gledet meg skikkelig til den konserten, helt siden jeg fant ut at de skulle spille!


Polly gives a cracker

(09.08.24) Polly Jean Harvey med band ga en fantastisk konsertopplevelse på Øya som vi sent vil glemme. Denne konserten hadde nemlig det aller meste en kan forvente og håpe på.


The Kills tok ladegrep … etterhvert

(09.08.24) Pop-punkerne hadde nok ikke til hensikt å verken drepe stemningen eller skyte med rødfis, men det tok tid før stemningen meldte sin ankomst.


Hilma Nikolaisen - Kim Gordon-kult

(08.08.24) Sonic Youth, tenker jeg, når Hilma Nikolaisen kommer ut på scenen. Det er noe veldig Kim Gordonsk over henne, der hun står med solbriller og en enkel klipp og enkle klær og gitaren. Litt klassisk, veldig mystisk.


André 3000 går sine egne veier, og blåser i hiphop fansen, bokstavelig talt.

(19.11.23) Du trenger ikke å være i tvil lengre. André 3000 er en kunstner som bare tilfeldigvis valgte hiphop som sitt medium de første 20 årene av sin karriere. Nå er det fløyta som leder an.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.