Tons of Rock: Gledelig gjenhør med Extreme

«When you turn 58, sitting down is like having a f*cking orgasm.» Nuno Bettencourt kan få sagt det. At mannen aldeles ikke ser ut som han er den alderen, snarere tjue år yngre, er hans egen feil. Det gjør heller ikke Gary Cherone, bare så det er sagt, det må være noe spesielt med vannet i Boston.

---

Extreme / Tons of Rock, Ekebergsletta / 27.06.24

Av Siri Bjoner // 28.06.24

---

I 1991 var jeg på ca. fire konserter, alle på Rockefeller. Raga Rockers, DumDum Boys, Munch – og Extreme. Hvorfor de var eneste utenlandske, husker jeg ikke. Det jeg derimot husker er at konserten var sjitbra og vel verdt de 72,50 jeg betalte (eller kanskje det var litt mer).

I motsetning til Judas Priest og Seigmen har jeg i grunnen ikke gledet meg så veldig til denne konserten. Ikke har jeg hørt noe særlig på dem de senere årene, og jeg tenkte kanskje at de ikke var like spreke som sist. Trettitre år er ganske lenge, tross alt.

Så kommer gutta på scenen, og Nuno begynner å spille gitar, og Gary begynner å synge, og dæven om ikke dette blir stort. Akkurat som Europe i 2022 og Billy i fjor, blir fordums helter som nye. Dette var ikke bare litt bra. Extreme anno 2024 er minst like bra som i 1991. Nå skal vi ikke glemme Pat Badger på bass og Kevin Figueiredo på trommer, for uten dem hadde det blitt – vel, ikke den konserten vi fikk.

Dog tror jeg at både jeg og resten av publikum hadde vært fornøyd med bare Nuno og Gary. Da de dro i gang med «More Than Words» fra «Extreme II: Pornograffitti» (1990) var det så massiv allsang at Gary knapt trengte åpne munnen.

Stort. Ikke bare stort, gigantisk. Jeg tør påstå at Nuno er den beste gitaristen jeg har sett hittil på festivalen. Hvilket fantastisk fingerspill! Det låt så vakkert og komplekst og jeg er kanskje bittelitt forelska i Extreme igjen. På vei hjem ble det fullt kjør med dem på øretelefonene, og selv om det låt veldig mye bedre live, var det absolutt ingen daterte skiver jeg hørte på.

Live er Extreme et sjukt energisk og sprekt band, og det var klin umulig å stå stille. Hjernen mente jeg burde dra til presseteltet og legge fra meg kamera så jeg fikk rocka skikkelig, hjertet mente at da ville jeg gå glipp av alt for mye av konserten.

Hjertet vant.

Fjorten låter fikk vi. Alt, alt, alt for lite. Dessverre er det lite sannsynlig at de kommer tilbake med det første. Med unntak av en konsert i Bergen i 2007, har de ikke spilt i Norge siden 1992. Litt større sjanser for at de spiller i England – og dette er faktisk et band jeg synes det kan være verdt å dra utenlands for. Jeg fulgte Ministry til Midtvesten i USA, Einsturzende Neubauten til København – og reiser gjerne på tur for å se Extreme igjen.

Noen som blir med?

Låtliste: It ('s a Monster) // Decadence Dance // #REBEL // Kid Ego // Fat Bottomed Girls (Queen cover) (Snippet) // Play With Me // Am I Ever Gonna Change // Hole Hearted // Midnight Express // More Than Words // BANSHEE // Flight of the Wounded Bumblebee // Get the Funk Out // RISE

---

Del på Facebook | Del på Bluesky