Imperiets vekst og fall
«Et hjerte er alltid rødt» er historien om det svenske rockebandet Imperiet og deres vei til å bli et av Nordens største band. En historie med opp- og nedturer ispedd en dose musikk og politikk.
Et hjerte er alltid rødt / Balsam Hellström (regi) / Docster / Fidalgo (dist)
Tilblivelsen
Jeg var dessverre akkurat for ung til å oppleve Imperiet på scenen på de legendariske Sardine's-konsertene på avskjedsturnen i 1988. For en som har spilt Ebba Grön, Imperiet og Thåström jevnt gjennom årene var det bygget seg opp store forventninger til denne filmen. Lenge hadde det vært promotert crowdfunding for å få filmen realisert. Så det var med en viss spenning jeg gjorde meg klar til å se «Et hjerte er alltid rødt».
Dokumentarfilmen om Imperiet byr på intervjuer med alle gjenlevende medlemmer av bandet - sammen med et stort arkivmateriale har regissør Balsam Hellström satt sammen en film som viser oss Imperiet historie. Filmen går ikke i dybden, og dersom man har et nært forhold til Imperiet fra tidligere er det meste kjent fra før.
Få band hadde og har en slik status som Imperiet har i Sverige. Bandet stod opp av ruinene etter Ebba Grön i 1983, tidenes beste svenske band vil mange hevde. Så selvsagt kommer man ikke utenom Rågsved, stedet hvor det hele startet, i en dokumentarfilm om Imperiet. Stockholmsforstaden der Ebba Grön så dagens lys i 1977. Stedet hvor Joakim Thåström, Gunnar «Gurra» Ljungstedt og Lennart «Fjodor» Eriksson dannet Ebba Grön. Vi får se noe gamle konsertklipp og historien om hvordan Anders «Stry Terraire» Sjöholm en dag kom opp fra Skåne og stod i øvingslokalet og plutselig var med i bandet.
Ebba Grön leverte tre knallsterke album før det hele var slutt. «Det føltes vel som at var slutt» er Lennart «Fjodor» Erikssons kommentar i filmen om hvorfor han ikke ville spille mer.
Hva skulle skje nå? «Jeg hadde jo et annet band», forteller frontfigur Joakim Thåström i filmen. Rymdimperiet var sideprosjektet til Thåström og Stry og nå kunne de dra dette videre. Gurra ble med videre, i hvert fall en liten stund. De skiftet navn til Imperiet og så var de i gang. Det tok litt tid å finne seg selv, men etter litt endringer i besetningen begynte det å falle på plass. «Gurra var så jævla sur på den tiden» fortsetter Thåström om avskjeden til trommisen. «Vi viste ikke hvor vi hadde han.»
Livets gang
Filmen drar oss gjennom livet til Imperiet i kronologisk rekkefølge, vi får se oppturer og nedturer. Vi får litt om plateinnspillinger og konserter, fra små klubber til store arenaer. Vi får se TV-intervjuer med bandet som hadde rykte på seg for å være sære og vanskelige. Det er historier om å være rockestjerner og det som følger i kjølvannet av det.
Det fortelles om hvordan bandmedlemmer skiftes ut, noen enklere enn andre. Og når Thåström forteller om avskjeden til Per Hägglund er det første gang i filmen vi ser at han absolutt ikke ønsker å si så mye. Ellers er den ellers så medieskye Thåström veldig åpen i filmen. Det er hans fortellinger som utgjør største delen av historien. Men også de andre er med, Fred Asp og Per Hägglund bidrar med sitt. Mens Stry koser seg i sitt kjære Skåne og smiler og ler, virker Gurra noe sur og er den som er minst positiv. Mulig det ligger mer under her enn hva som kommer frem i filmen.
Christian Falk døde i 2010, men hans historie fortelles dels gjennom gamle arkiv opptak og dels via hans kone i perioden. Tidvis blir de personlige i sine fortellinger om Imperiet og det de var med på.
Midt i stor-politikken
Det er når vi kommer til midten av 80-tallet og Imperiet blir en brikke i Sveriges politiske agenda at det blir mer enn bare underholdning. Innspilling av livealbumet «2:a augusti 1985» til støtte for ANC og deltakelse på støttemarkeringer fører til at bandet reiser til Latin-Amerika med Olof Palme.
Det gis et historisk innblikk i hvor Sverige stod i kampen for særlig Nicaragua, men også stod opp for ANC i Sør-Afrika. Mye av filmen brukes til å fortelle om reisen til Nicaragua og Cuba. «Vi ville vise at vi var mer enn et band som bare spilte rock», fortsetter Thåström om bandets politiske engasjement. For å påminne oss om hva som skjedde for nesten 40 år siden serveres det sterke bilder fra nyhetsbildet.
Et av filmens sterkeste øyeblikk er når det midt under en konsert i Nicaragua kommer en liten gutt frem til Thåström og gir ham en sandwich. En noe forvirret frontfigur blir litt satt ut der og da.
Filmen er meget godt satt sammen av et storslagent arkivmateriale som Balsam Hellström har fått tilgang til. Det varierer mellom stillbilder og gamle filmklipp, sammen med intervjuer med alle gjenlevende medlemmer og ex-medlemmer. Sammen med klipper Kaveh Akaber har de klart å holde drivet gjennom hele filmen. Det man savner, er at det kunne vært ennå mer dyptgående. Noe av det som kommer frem i filmen kunne gjerne blitt fulgt opp og utdypet videre. Noe blir hengende i luften.
Konsertklippene er sjelden lange, men de er elegant klippet inn i helheten. Som når Thåström forteller om opphavet til «Jag är en idiot» eller når «Blå himlen blues» fremføres mens det fortelles om at bandet nå har funnet sin vei.
Jeg savner mer fra plateinnspillingene i studio og livekonsertene. Her får man bare tidvis innblikk i musikkens tilblivelse uten å gå for dypt i materien. Det serveres en liten prat med produsenten Jeff Eyrich, som var med å skape lydbildet på «Blå himlen blues». Ellers lite å hente, kun noen smådrypp her og der. De korte musikalske innslagene er sydd sammen og klippet inn i filmen, det drar det hele fremover og holder stemningen filmen igjennom. Med gamle bilder og slitt filmmateriale vises tidens ånd.
«Et hjerte er alltid rødt» er en film som skal nytes, enten du har et i overkant nerdete forhold til Imperiet eller bare vil se en god musikkdokumentar. Uansett gir det deg noe, og for de som kjenner historiene fra før så er det alltid herlig å få oppleve Imperiet i stort format på kinolerretet.
Korreksjoner
Vi har blitt gjort oppmerksom på følgende feil i teksten:
- Olof Palme var ikke med bandet til Mellom Amerika, slik det står i teksten. Palme ble drept mens bandet var i Nicaragua.
- Christian Falk døde i 2014, ikke 2010.
(red)
Del på Facebook | Del på Bluesky