Du ska va president, Thåström!
Hva kvalitet, profil, og til dels også popularitet angår, har et skandinavisk rockeband skilt seg klart ut: Ebba Grön. Hva hadde så Ebba Grön som ingen andre har hatt? Jo, de hadde Joakim Thåström, vokalist, låtskriver, scenepersonlighet extraordinaire.
Selvsamme individ er nå i ferd med å skaffe Ebba Gröns utspring, Imperiet, samme status. Uten å mene et stygt ord om Imperiets andre medlemmer våger jeg den påstand at Imperiet hadde vært fattigslig rockeband uten Thåström.
Imperiets debut-LP, Rasera, markerte ingen revolusjon fra Ebba's Clash/Jam-gate ståpårock. De gode melodiene, den råe gitarlyden og Thåströms hese, lidenskapelige stemme var fremdeles der i fullt monn, og kritikerne etterlyste forandringer. I fjor så mini-LP'en Imperiet dagslys, og den råe ståpårocken var langt på vei redusert, man anet en identitetskrise i bandet, plata er vel det svakeste fra deres hender, uten at det sier så mye. Så får vi Blå himlen blues. Den beviser at fjorarets identitetsbreak skulle få et kreativt utfall. Her har de funnet sin form, og gnistspruten står rundt plata. Ved første gangs gjennomlytting kunne det virke en smule profittløst, melodiene festet seg ikke på netthinnen i samme grad som tidligere.
Gir man den imidlertid tid, som nærmest er en forutsetning løsner isens øvre lag, og det strømmer på med varmt, godt vann. Låtene er roligere, gitarens rolle er moderert, mens Thåströms enorme stemme fremdeles er den samme. Jeg nevnte at melodiene var mindre markerte, og med det mener jeg at de ikke dunder rett i skallen direkte. Man må lytte, søke og finne - og man finner. Man finner lekre, smukke melodilinjer, lekre smukke ordlinjer og man finner den store katalysatoren - ja, nettopp, Thåströms massive røst. Musikken vil jeg si har blitt mer melankolsk, de dyrker mer klanger og stemninger, kanskje også mer betenkte, avdempet og stillfarene enn tidligere, såvel i tekst som i musikk. Men det viktigste er at opprøret, de sterke emosjonelle uttrykkene, grunnholdingen og gutsen er utgangspunktet for hva de lager. Saker og ting mangler for at jeg vil kalle den en klassiker på linje med Ebba's "Kärlek & Uppror", men hvorfor skal jeg ikke prøve å forklare. Jeg vil heller ikke gá inn på enkeltlåter å beskrive dem. Det er helhetsinntrykket av et band som har blitt voksne og funnet sin form jeg vil anbefale. Enhver som har fulgt den såkalte nyrockens utvikling og irranger fortjener denne plata.
Del på Facebook | Del på Bluesky