Babylon kan ikke Reddes
STOCKHOLM (Puls): Centralstationen i Stockholm er vanligis intet sted å anbefale. Men hva gjør du i Söta Brors hovedstad om du kommer med nattoget 06.55 - og ikke har noen avtale før 14.00? Du drikker kaffe, og irriterer deg over kafeteriaens overmåte ustodige bord. Et morgenfriskt eksemplar av Dagens Nyheter kan helpe deg å holde gluggene oppe slik at du unngår det som virkelig må være en skjebne verre enn døden: Å bli kasta ut av Centralstationen! Da fins det virkelig ingen plass å gå …
Imperiet
Men med et minimum av forberedelser, bruk av kløkt og fantasi og en viss porsjon velvilje, er det mulig å skape formildende omstendigheter.Thåströms energiske røst i en walkman for eksempel, gjør livet levelig selv på en jernbanestasion. Om ditt ærend i denne grå avkrok til alt overmål er et interju med Imperiet seinere på dagen, kan tanken på de kommende begivenheter fylle ditt sinn med glede — ja, tilværelsen kan rent ut sagt komme til å fortone seg lystig.
En eldre herremann med slips og hvitt kinnskjegg har tatt sete på andre sida av bordet mitt. Om underlaget til nå har vært vaklende, har ikke Alderdommens ankomst gjort livet
enklere. Bøyd over et tegneseriehefte i uhåndterlig format sitter gubben og humer og ler med en slik innlevelsesevne at jeg ikke i min villeste fantasi kan forestille meg å være snerpete nok til å påpeke at hans adferd har påfort min rene og ene, hvite jakke en serie brune kaffeflekker. Jeg legger headset'et pa bordet og spør hva i all verdens rike som er så forferdlig morsomt? Han mumler noe om studentakademiet og et tradisionelt julehefte, men er mye mer interessert i hva jeg fordriver tida med. - Musiker eller noe sånt?, spør han, horpå jeg litt innvikla — mannen må være nærmere de 70 - forklarer at jeg sitter og hører på rock'n roll, at jeg er journalist, på vei til et møte med Imperiet, ei svensk gruppe mannen sikkert ikke har hørt om, men som faktisk har spilt inn Taube og Bellmann på plate og som …
- Skal du tala med Thaström? Hälsa från Broder Tor!
Skandinavias for tida mest populare rockeband holder ikke hus i fasjonable lokaler. Et par steinkast fra statsminister Olof Palmes rettersted ligger de beskjedne kontorene til det lille plateselskapet Mistlur. For øyeblikket har selskapet bare Imperiet i sin stall som selger såpass at det er nok til å holde det gående. Mistlurs altmuligmann-sjef Hakan Lager (ex. redaktor av musikkmagasinet Schlager) serverer en burk cola mens vi venter, og tre kvarters tid etter avtalt tid har Stockholms taxi-korps greid å forflytte de fire Imperier fra deres respektive lägenheter til senteret for bandets forretninger.
— Om vi ser på platene deres fra «Rasera» i 1983 til «Synd» i '86 kan det virke som om musikken deres går saktere og saktere … mindre aggressive med åra?
— Det skyldes Fred - han greier ikke å slå så fort, smiler Thåström. Per Hägglund supplerer i en noe mer alvorlig tone:
- Vi vil ikke spille så fort mer. Jeg tror ikke det i og for seg har noe med mindre aggressivitet å gjøre. Fra midten av 80-åra har det bare ikke passa oss å gjøre så mange raske låter — og det er vel ikke spesielt mystisk?
Han har utvilsomt et poeng der, Hägglund.
— Enkelte kritikere hevder at «Synd» er mye mindre anglo-amerikansk enn de tidligere platene, kanskje mer inspirert av svenske musikktradisjoner. Er det en korrekt vurdering?
— Si heller at musikken var er mer levende nå, mer jordnær. Vi vil helst tro den er en blanding av hva vi har gjort tidligere, latin-amerikansk påvirkning og inspirasion fra den svenske folkemusikken.
Tråder fra Stones?
- I hvilken ende av rocketradisjonen arbeider dere. Om jeg sier at måten dere lager låter på ligger mye tettere innpå Stones enn Beatles … ?
Fred Asp, Christian Falk, Per Hägglund og Thåström ser på hverandre, ned i bordet, drikker cola … kort sagt; de gjør alt annet enn å svare. Ingen av dem ser ut til å gripe sporsmalet, og jeg prover igjen:
- Mens Beatles, kanskje først og fremst Paul McCartney, fylte sangene sine med så mange korder at harominene nærmest ble en melodi i seg sjøl, lager dere ofte vers med bare en eller to korder?
- Jeg har aldri tenkt på det sånn, men du har kanskje rett, svarer Thåström.
- Men det finnes mange unntak. «Synd» er harmonisk sett en svært variert LP.
- Hvorfor gjør dere alltid så lite ut av vokalarrangementene? Jeg forsøkte å tenke meg «Bibel» i en version med Dan Hylander — han ville 110 prosent sikkert lagt et stort jentekor bak i refrenget?!
- Det gjorde vi også! Men etter en stund likte vi det ikke likevel. Vi er kanskje ikke smarte nok på akkurat de sakene. Dessuten er ingen av oss akkurat noen gudsbenåda korsangere, svarer Christian Falk, og understreker hva han mener ved å peke på sin hals og sette opp ei skrøpelig mine.
Tre forskjellige land
Imperiet har alltid framstått som et svært internasjonalistisk band, både i tekst og melodi. I tittelkuttet fra deres første LP, «Rasera», synger de f.eks.: «Det kommer en tid/ Da jag vil va kines/Jag vil va grek/Jag vil vara alla färger pa en gang.»
- Er Sverige alt for lite for dere?
Fred Asp: - Neiii... her i Sverige får vi jo så helt uvanlig objektiv informasion utenfra, og …
— Legg av! «Objektiv»?
Thåström har mildt sagt en annen oppfatning enn Asp i dette sporsmalet:
- Kanskje får folk i Sverige informasjon fra flere kanaler enn hva tilfellet er i USA, men inte fan är informationen objektiv …
- Men var det helt tilfeldig at akkurat Imperiet ble det første skandinaviske bandet som la ut på turné i Latin-Ameriка?
- Tilfeldig var det langt fra. Men vi ble invitert, så det lå liksom ikke langvarig og hardt arbeid bak fra vår side for å realisere turnéen.
I februar/mars 1986 gjennomførte altså Imperiet en turné i tre latin-amerikanske land. Mens morderne gjorde sine siste forberedelser for å ta deres statsminister av dage, holdt Imperiet konserter på Cuba, i Mexico og i Nicaragua.
- Fikk dere inntrykk av at Latin-Amerika er ett kontinent der landene har mange fellestrekk, eller er forskjellene fra land til land store?
— Forskjellene er enorme. Om vi skal gi noen stikkord; Mexico oppfatta vi som ekstremt USA-orientert. Det mexicanske folket må være steinhardt undertrykt og forbaskat fattige. Hva internasjonal orientering angår, var Cuba den rake motsetning. Fordi Vesten i stor grad har boikotta Cuba etter revolusjonen, har Castro vært henvist til å søke hjelp
hos Sovjet. Han har fått det - og det har satt sitt tydelige preg på samfunnet. Det kjentes tungt å være på Cuba. Nicaragua derimot!
Thåström lyser opp. Om commandante Daniel Ortega hadde vært vitne til dette opptrinnet ville han ansatt Imperiets sanger som propagandaminister på flekken.
- Det nicaraguanske folket er stolte og levende. Landet gjennomsyres av optimisme, folk virker ærlige - og - av alle ting; de er poetiske. Det var et jævla kick å oppleve slike mennesker i et land som faktisk er i krig.
Det meste låt som jazzrock fra det tidlige 70-tall … men på Cuba datt vi innom en nattklubbkonsert; én mann gjorde alle stemmene i «We are the world»!
Reagans vrengebilde
- Men er ikke Nicaragua et totalitœert samfunn? Mente ikke alle dere fikk snakke med omtrent det samme?
- Langt i fra! Det bildet du tegner av Nicaragua er Ronald Reagans vrengebilde av landet - og det er fullstendig løgnaktig. Punkt 1) Nicaragua har, et parlamentarisk system, flere partier stiller til valg. Punkt 2) Vi fikk slett ikke bare møte offisielle representanter.
Tvert imot; vi besøkte bl.a. et militær-sjukehus der vi fikk snakke fritt med alle vi traff, noe som gjentok seg overalt der vi ellers bevegde oss i landet. Våre verters uttalte målsetting var at vi skulle få stifte bekjentskap med et bredt spekter nicarauganere. Det er selvfølgelig opplagt at det offisielle Nicaragua gjorde alt for å behandle oss godt - men hvilket vertskap gjør ikke det? Og - ikke for å overvurdere vår egen betydning på noe vis — men det faktum at Nicaragua gjestes av et vest-europeisk rockeband har faktisk politisk betydning. Nicaragua oppfatter seg som utsatt for en boikott fra Vesten, noe som også innebærer forsøk på kulturell isolasion av landet. Vårt besøk motvirker selvfølgelig slike tendenser.
- Ingen av disse landene har særlig utvikla rocketradisjoner - ble dere tilbudt usedvanlig råtne PA-anlegg?
- Faktisk ikke. Jo, forresten - anlegget mexicanerne stilte til disposisjone var ikke bra … men i det store teltet utafor Managua sto et helt propert PA oppstilt.
- Kom dere noen gang i kontakt med lokale rockeband?
— Så vidt vi kunne registrere, eksisterer det ikke mange rockeband på det latin-amerikanske kontinentet. Likevel ble vi overalt, spesielt i Mexico, til stadighet dytta demokassetter i hendene. Det meste låt som jazzrock fra det tidlige 70-tall … men på Cuba datt vi innom en nattklubbkonsert; én mann gjorde alle stemmene i «We are the world»!
Håp for den tredje verden?
Imperiet er langt fra fornoyd med Sveriges rolle på den internasjonale arena.
– Vel gir vi en de skatepenger i u-help hvert år, men det handler vel for fan om mer. Sverige burde anstrenge seg atskillig hardere for å hjelpe den fattige verden, mener Fred Asp, og bandet virker samstemt i synet på at Sverige politisk sett har bevega seg mot høyre etter Palmes dod.
- Hva sa egentlig nord-amerikanerne da dere ankom USA etter turné i så obskure områder som Cuba og Nicaragua?
— Ikke bare kom vi fra «kommunistiske» land, arbeidstillatelsen vår i USA var attpåtil utstedt i Nicaraguas hovedstad, Managua! Det ble mange hevede øyebryn, men stort sett ble vi mottatt med nysgjerrighet.
- Har dere gjort dere noen tanker om den tredje verdens sjanser etter etter å ha sett det pa nært hold. Har Den Fattige Verden noen mulighet til å grave seg opp av gjørma?
- Hør du, Thåström løfter en pekefinger: - Man får ikke tilgang på noen universalnøkkel til verdens problemer av å besoke fattige land i tre uker. Bare å forsøke å skissere en løsing ville være å ta seg vann over hodet — helt idiotisk, egentlig. Om du bor i denne delen av verden et par år, kanskje.
Fred er ei det beste?
I de to siste ara har Mikael Wiehes sang «Fred» vart et av Imperiets paradenumre. Når bandet kommer til Norge i midten av januar, vil Thåström etter all sannsynlighet hilse oss med replikken: «Är det värkligen fred vil vil ha?» Men er det egentlig mulig å tenke seg situasjoner der krig er å foretrekke framfor fred?
Thåström svarer, like enkelt som konsist:
— Se pa Afghanistan. En «fred» der i dag ville med nødvendighet hvile på de russiske bajonettenes premisser. Ville det vart å foretrekke framfor uavhengighetskrig? Neppe.
- Kan teksten i «Fred» også omsettes til svenske forhold?
- Den kan sikkert også handle om Sverige, men det ville neppe vare klokt ty til våpen i den politiske kampen i Sverige i dag … Thåström smiler og drikker amerikansk coca cola.
- Spiller dere forresten feil forste kord i siste vers av «Fred» pa live-albumet «2. augusti»?
— Antakeligvis gjør vi det. Spredt latter bryter ut, og Christian Falk påstar de ikke har hørt plata siden den ble spilt inn
— og at det vi hører faktisk er opptak bare fra én konsert …
«Vi»? «Dom»?
- I flere av tekstene deres synger dere om «vi» og «dom»? Hvem er «vi», Og nvem er «dom»?
- Det får folk finne ut av sjøl. Det kommer an på hvordan man føler seg … Thåström svarer litt nølende.
— Men det skal vel godt gjøres å tolke f.eks. «Guld och döda skogar» som annet enn et krast angrep pa selve det kapitalistiske systemet?
- Teksten kan i hvert fall tolkes slik. Sangen ble skrevet etter at vi ble klar over at Amazonas-skogene var i ferd med å «dø». Men en riktig god tekst skal kunne tolkes pa flere måter.
— Som «Café Cosmopolite»? Den handler kanskje like mye om ideologiske «vær-deg-selv-nok/din-egen-lykkes-smed«-holdninger som konkret om rikfolks levevis?
- Njaaa … kanskje. «Guld och döda skogar» gir forresten et utrolig bra bilde av den vestlige verden, de sterke innebygde motsetningene - hat/kjærlighet …
— Kontradiksjonen. Per Hägglund finner med et smil det rette ordet for Thåström.
— I «Bibel» synger dere om «å slå på trumma för Babylon». Hvem skal være trommeslagere - hvem kan redde oss fra undergangen?
— Det er verset i den sangen som er viktigst. Refrenget er egentlig bare en bekreftelse på verset …
— … en sporrende bekreftelse...
— «Bibel» er en veldig pessimistisk sang, konkluderer Thåström. - Babylon kan ikke reddes.
— Vi er vel så mye bedre enn dem. Noen annen rimelig forklaring fins ikke.
Konservative kunstnere?
Av 1000 som hører Imperiet, vil 999 uten å nøle plassere bandet et sted «på venstresida» i politikken. Sjøl er de fire musikerne langt fra så sikre.
— Imperiet er ikke noe politisk parti. Det er umulig å sette oss i slike progressive/konservative politiske baser. Vi føler oss ikke hjemme i noen politisk leir.
- Men er ikke dette bare koketteri? Ingen vil tro at noen av dere stemmer Moderatarna (Hoyre) …
— Det er tråkigt at folk har slikt voldsomt behov for å putte alle fenomener, kunstneriske eller politiske, inn i tradisjonell venstre/høyre-sammenheng.
- Men hvorfor fins det nesten ingen konservative kunstnere?
— Det er vel i og for seg skönt. Thåström flirer, og avslorer vel ufrivillig at det ikke er så forferdelig vanskelig å plassere ham til venstre for midten, i det minste slik «venstre», «sentrum» og «høyre» vanligis oppfattes. Han fortsetter:
— De konservative blir poliser … på mange måter ligger det vel noe progressivt i nettopp det å være kunstner. Det er vanskelig å skape noe nytt om man samtidig går og bærer på et konservativt grunnsyn der målet er å bevare det gamle. Men vi spiller ikke fordi vil ha fram et budskap. Det er heller omvendt; budskapet kommer på kjøpet, som et resultat av at vi er musikere.
11., 12. 0g 13. januar
- Husker dere julekonserten i Oslo 1985?
— Om vi gjør! Det er ikke sá lett glemme et åtte timers opphold på Arlanda. Da tåka endelig letta, kjorte vi med Aeroflot til Oslo … jo, den konserten minns vi fruktansvärt väl.
Mens norske, tunge og moderne rockeband med røtter i 78-opprøret, såsom Cirkus Modern og Raga Rockers, selger maksimum 3-4000 skiver, selger Imperiet … ja, en måned etter utgivelsen av «Synd» har det gått unna 50.000 skiver i Sverige. I tillegg figurerer de på alle tenkbare salgs- og kritikerlister her hjemme. Har Imperiet noen forklaring på dette høyst merkelige fenomen?
— Vi er vel så mye bedre enn dem. Noen annen rimelig forklaring fins ikke.
Kvartetten reiser seg, i godt humør - men kanskje en smule stressa og rastløse? Klokka er blitt 16, og det er fire timer igjen til den første konserten på hjemmebane, i Stockholm, på svært lang tid. Vi får fem minutter til fotografering.
Så er det soundcheck.
Stockholmskonserten omtales på de to neste sidene - 0g 11., 12. og 13. januar spiller Imperiet i Norge.
Del på Facebook | Del på Bluesky