Takk for alt

Om vi regner inn mini-LP'en fra '84 og den engelske Greatest Hits-samlinga som kom i sommer, er dette Imperiets 7. album. En anselig produksion, tatt i betraktning at bandets historie strengt tatt ikke løper lenger tilbake enn til september 1983. Så har selvølgelig Thåström & Co. både Rymdimperiet og Ebba Grön å slekte på - men det er en annen historie.

Av Arild Rønsen // 20.08.88

Årets album er definitivt vanskeligere enn de foregaende. De kjente Imperiet-ingrediensene er til stede i bøtter og spann - men her er sà mye mer. Imperiet har alltid vært i tida, men nå møter vi et eksperimentelt rockeband. La oss ta albumet, spor for spor:

«Jag är en idiot» tråkker det hele i gang. En sang om menneskets utilstrekkelighet, om hvordan vi rives mellom egen vinning og omtanke for andre. Blytungt, Christian Falk legger sekstendeler under refrenget, og – ja, kort sagt; Imperisk. «Du är religion» er en sang uten vers. Komposisjonsmessig mer i Dylan-tradisionen enn i Beatles/Stones. Albumet inneholder for øvrig bare én sang som er bygd opp etter tradisionelt pop-mønster, men det kommer jeg tilbake til. «Party» følger, en moderne talking blues. Her er fest uten tanke for annet — Thåströms måte å beskrive et Sverige som er i ferd med å gå av skaftet? Jeg mener; det er ikke alle land der hovedstadens eks-politimester bare kan droppe å møte opp til forhør han er innkalt til hos landets øverste juridiske myndighet - med den følge at INGENTING skjer … Imperiet virker i et land der Ebbe Carlsson & Hans Holmér - og hvor mange fler? — er blitt hele nasjonens verkende kreftsvulst, en tilstand som kommer til å sette sitt preg på landets rockemusikk til statsministermordet på en eller annen måte er kommet til sin avklaring. «Kanonsang» er et Brecht/Weill-produkt, og framfores ikke det spor streitere enn opphavsmennene ville giort det. Sangen er henta fra «Tolvskillingsoperaen» og utstyrt med et mildt sagt disonerende gitar/piano-komp. Førstesida toner ut med «Ballad om en amerikansk officer», Pimms beske kommentar til Oliver North-skandalen. Melodimessig minner den svæert om «Saker som hon gör» fra «Synd», men det var jo også en fin låt. En kuriositet; et akustisk piano med Grieg'ske harmonier. En pasifistisk sang? Nei, det dreier seg mer om blind troskap til verdier det er forbud å sette spørsmålstegn ved - Konge og Fedreland

Snu plata, og du presenteres for noe så særsynt som en helt vanlig pop-låt, både hva form, melodi og tekst angår. I formen: Vers - refreng - vers — refreng - B-tema - refreng og fade. I melodien: Et allsang-refreng som sifter støpt ved første giennomhøring. Teksten: En vindunderlig kjærlighetshistorie om hun som giør umulige ting med sine fingre. Et selvfølgelig singel-valg. «I hennes sovrum» er et godt eksempel på at «nære» tekster veldig ofte har sitt utgangspunkt i svært vage og korte øyeblikksbilder. Bla tilbake og sjekk Ulf Lundells beretning om bakgrunnen for «Rialto» i PULS nr. 11/12-87. Denne gang er det Thåström som har sett et TV-interju med en sovjetisk forfatter. «Kung av jidder» er tekstmessig et co-prosjekt mellom Thåström og Christian Falk. Sugende, slow rock'n'roll over en trad. rockelest: Knarkeren som betrakter seg siøl og depper seg inn i den unngåelige og befriende solnedgangen. «Tiggarens tal (Jag vil ha alt)» kunne like gierne vært signert Brecht/Weill. Scene: En omstreifer i Amsterdam, der historien krydres med gjestemusiker Stefan Blomqvists like sære som vellykka og jazzfrikete pianokor. En kanonsang. «Erotisk politik»; et erketypisk Stones-riff. Himla bra rock'n'roll. Punktum. Før trioen - tangent-mannen Pär Hägglund har forlatt Imperiet - forlater oss med akustisk piano og en forsiktig synth i «...när vodkan giort oss vackra».

Om Imperiet ikke träkker i salaten - eller kanskje aller helst holder seg unna studio i '89... sa kommer meldinga om at Imperiet er slutt. Ingen kan ta fra dem statusen som Skandinavias viktigste rockeband i Orwells tiår.