Imperiet
I en måned i vinter dro Imperiet giennom ørkner, jungler og fjell i Mexico, Cuba og Nicaragua. De møtte fattigdom og revolusion, og et helt nytt publikum. En begivenhetsfull måned: Skuddveksling under konserten i Mexico City, nødlanding pa Cuba, en manager som fikk sparken, malaria og dårlige mager. Fikk virkelig Thåström jekka opp ølflaska si med sandinistsoldatens Kalashnikov? Hvordan gikk det da Christian Falk glemte igjen $850, - i madrassen? Fredrik Gertten og Lars Forndahl var med på turnéen. Her er deres historie.
Bussen kjemper seg oppover fjellet. Landskapet er utrolig vakkert, kaffeplantasjer og
grønne åser. Ved en blomstrende busk skimtes en kolibri, en bonde selger gulrøtter og jordbær utenfor sitt skjul.
Bussen er på vei til fronten, til krigssonen der Nicaraguas sandinister møter USA-støttede contras i daglige dødlige feider.
Lengst bak sitter Joachim «Pimme» Thåström og Fred Asp sammen med to sandinistsoldater. Unge gutter, seksten og atten år gamle. Pimme skal by pa en øl, men finner ingen opptrekker. Han vil gjerne åpne den på soldatens automatkarabin, en russisk Kalashnikov. Bade Pimme og Fred sliter og kjemper for å finne det rette grepet pa våpenet, men det går ikke. I stedet må de ty til det vanlige knepet med lighteren. De to soldatene blir imponerte.
Fortsettelsen på dagen blir mindre løssluppen. Pa militærsykehuset i Abanas får Imperiet se hva krig gjør med mennesker.
I grønne brakker, i hundrevis av senger ligger unge mennesker med åpne skuddsår, med ben som mangler, skutt av av fienden. Lidende øyne. Kanskje også håpet og stoltheten mangler.
En lege med en kraftig pistol i beltet forteller at krigen går bra for sandinistene, bare tre sårede kommer inn pr. dag, sammenlignet med 60-70 for et år siden. Guttene i Imperiet orker ikke være der så lenge. De som blir igjen får treffe en break-dansende konvalesent med ring i øret. Snart skal han ut i krigen igjen. Thåström venter i skyggen utenfor brakken.
- Det ble for mye for meg. Jeg orker bare ikke å se alle disse sårede menneskene. Det er helt sprøtt; mange av dem er ti ar yngre enn meg. Det foles idiotisk a dra og hilse på krigen som turist og så si «Hej då» og reise igjen.
Per angrer ikke pa frontbesoket.
- Nei, absolutt ikke. Det var vanskelig, men det finnes en optimisme i det tragiske og rystende. Den fysiske følelsen av krig gjør det litt lettere å forstå.
I bussen pa veien over fjellene tolker jeg en samtale mellom Christian og en løytnant i hæren. En myk og fin mann som i ni år har sloss for sandinistene.
- Han fortalte hvordan contras gikk fram når de vervet bøndene. Med vold og trusler. Han ville at krigen skulle ta slutt så de kunne bygge opp landet sitt igjen, sa Christian.
Manageren sparket
Rett for konserten i Managua sitter jeg og prater med Imperiet om den merkelige måneden vi har vært på turné sammen. Vi har alle blitt påvirket og forandret. Fred sier at besøket på militærsykehuset nok var den sterkeste opplevelsen.
— Det føles mye lettere å stå for en politisk tekst etter dette. Det er når det biter til i hjertet at det blir virkelig interessant.
Turen i Latinamerika ble et eneste langt perlekjede av opplevelser for Imperiet. Forurensing og menneskelig fornedrelse i Mexico. Danseforbudet på konsertlokalet i Havanna svertet inntrykket av Kuba. Krig og grusomhet, fattigdom og stolthet i Nicaragua. Kontraster som ikke bare er svarte og hvite, men som får tankene til å gå i spinn på en svenske.
Jeg visste ikke mye om folka i Imperiet som personer tidligere. Det har blitt sagt at de er hovne og umedgjørlige, vanskelige å få kontakt med. Revolusjonsromantikere. Min reiseskildring kan ikke bli helt upartisk, det føles som om jeg har fått nye venner. Imperiet unyttet mine kunnskaper i spansk og om de forskjellige stedene vi dro gjennom. Jeg var ikke lengre bare journalist.
En varm natt i Acapulco bestemte Imperiet seg for å avskjedige sin manager, Arild Skrindo, som ble ansatt bare et halvt ar tidligere. Det var ingen lett beslutning, Arild var en god venn som jobbet hardt for bandet og for den forestående Latinamerika-turnéen. Den opprørte diskusjonen varte til daggry og fortsatte pa formiddagen. Arild hadde sviktet gruppa, anså man. Tatt egne beslutninger bak ryggen pa de andre, forsøkt å forhindre at «flickvånnerna» fulge med pa reisen, arbeidet for å bryte med Mistlur og Peter Yngen som hadde vart med siden starten med både Ebba Grön og Imperiet. Arild hadde sagt ja til en «folkpark»-turné som bandet absolutt ikke ville legge ut på.
Her viste Imperiet sin styrke både som band og som mennesker. Man satt med en følelse av at alt ikke var som det skulle, samlet inn de forskjelliges inntrykk og tok beslutninger. De forsekte å få Arild til a innse at han hadde tatt feil. Når han ikke ville forstå det, var det ingenting annet å gjore. Arild låste seg inne på rommet sitt, og viste seg ikke for Imperiet hadde forlatt byen. En trist skjebne.
Panikk i Mexico City
Det var en dyster dag. Christian og Per gråt. Pimme satt blek og bitter i baren.
— Han forsto ikke riktig hvem vi var, ville ikke samme sak som oss. For oss i Imperiet er sammensveisningen innen gruppen viktigere en noen kommersiell fremgang, sa Per.
Nå var turnéen i fare. Arild hadde tatt hånd om nesten alt det praktiske. Roger Hinchcliffe, som var leid som spansktalende turnémanager, fikk ta over. Selv ble jeg innkalt til bandets krisemøte i hotellsalen og spurt om jeg kunne helpe til. Det her skjedde i Acapulco, som Imperiet hadde reist til etter at konsertene i Mexico City ble innstilt og utsatt.
Mexico City sjokkerte alle. Noen dager er lufta så dårlig at man knapt kan se nedover gata, det hender at småfugler faller ned døde. Byen med 20 millioner inbyggere har forvandlet seg til et monster — alle går omkring og hoster og harker, lufta får øynene til å svi! Pimmes stemme ble helt rusten. Christian og Tove Falk fikk panikk av å dra omkring med lille Vanessa i smogen, de evindelige køene pa veien ut til hospitset de bodde på fikk Imperiet til å lengte hjem.
Xalapa, der man endelig skulle få møte det meksikanske publikumet, var annerledes. En fin liten by med usikt over en grønn dal og en mektig snøkledd vulkan pả 5.500 meter.
Det var nå det skulle avgjores om de meksikanske arrangørene hadde klart a overkomme de tekniske problemene. Imperiet spiller høyteknologi-rock. Det soundet de har krever et ordentelig lydanlegg - saker som knapt finnes i denne delen av verden. Det som finnes koster flere ganger mer enn i Sverige. Det hadde de svenske teknikerne vanskelig for å fatte, Imperiet tok det noe bedre. På tross av den vrange PA'en danset folk fra første låten. Smågutter med skinn-jakker og lenker hoppet opp og ned.
- Beste konserten pa lenge, mente Fred. Fint å ikke ta publikumskontakten som gitt, som det blir til hjemme. Det føltes som om Imperiet spilte av seg frustrasjonene etter bråket med manageren. Strømmen gikk tre ganger, meksikanske og svenske teknikere røyk i tottene på hverandre. Men publikum var fornøyde.
I Mexico har rock lenge vært noe som har vært forbudt. Publikum kommer fra fattige hjem. Mange konserter har utartet, politi og det militare har stormet rockefestivaler. Imperiets gig var den forste live-rock pả mange år i landsbyene.
I Queretaro, en by i halvørken-landskapet nord for Mexico City, var det den første konserten noensinne. 300 vakter dannet en kjede mellom Imperiet på scenen og de 3700 i publikum. Folk dansa og ga seg hen pa en måte som vi aldri har sett hjemme.
- Det foltes som om vi virkelig beted noe for dem. Det var en utrolig gig, sa Christian Falk etterpå.
Resyméet av eventyret i Mexico City var at alt var trøbbel. Mye fungerte ikke i det hele tatt, men det var ikke bare meksikanernes skyld. Managerens kontakter i Mexico stort sett hadde vart dårlige. Da listen over det tekniske utstyret gruppa trengte nådde Mexico, ville arrangørene hoppe av — det ble for dyrt. Den turnéen som allikevel kom i stand ble ordnet av frivillige som jobbet døgnet rundt for at Imperiet og publikum skulle bli fornøyde. Likevel ble flere gigs avlyst p.g.a. mangel på penger til lydanlegg.
Jeg mener de svenske teknikerne viste en veldig selvgod instilling mot sine meksikanske kollegaer. Ikke med vilje, det var snarere mangel pả innsikt i denne verdensdelen de plutselig befant seg i. Meksikanerne ble såret, de vet at de ikke sitter inne med samme kunnskapene og like mye penger, men de har allikevel sin stolthet. Folka i Imperiet ble også irriterte over de svenske teknikerenes oppforsel, men budskapet nådde ikke riktig fram; at u-land er u-land blandt annet fordi utdannelsesnivået er lavt.
Danseforbud på Kuba
Da flyet nærmet seg Havanna, Kuba, begynte alt å snurre og gynge. Et tropisk uvær, en kaldfront møtte den varme luften. Flyet ble kastet fram og tilbake. Spyposene kom fram, flyvertinnene var bleke av skrekk. Tre ganger forsøkte piloten å lande i Havanna. Han mislyktes. Hjulene ble dratt opp igjen. Motorene skrek og farkosten vibrerte uten at vi rørte oss i lufta. Nødlanding i badebyen Varadero, femten mil fra Havanna. Svette og skremte pustet vi ut i baren. Fred og tekniker Hasse Karlson nektet å fly videre, men det var ikke noe annet alternativ. Etter en time hadde stormen letnet, og Havanna tok imot.
Av en eller annen grunn hadde beseket på Kuba blitt kortet ned til nesten ikke noe. Imperiet fikk ikke se stort mer enn det gamle mafia-hotellet National og Teatro Karl Marx, der konserten ble holdt. Til og med på Kuba har rock blitt sett på med mistenksomhet. En del har sett rocken som en degenerert amerikansk foreteelse, andre har prøvd a verne om den kubanske musikken. Nå er det annerledes; det er massevis av utenlandsk rock pả radioen, og Imperiet og andre grupper inviteres.
Pa tross av at det ikke ble gjort noen reklame for konserten, kom over 3000 mennesker. Første dagen var det liv; folk dansa og skrek. Imperiet fikk inspirasion og økte tempoet. Christians øyne gnistret på bussen etterpå:
— Tenk at vi har spilt pa Karl Marx-teateret i Havanna!
Andre dagen var arrangørene mere på vakt. Så fort noen danset eller ristet litt for mye på hodet ble de tilsnakket! Stemningen sank noen hakk, publikum hadde nok med å holde øye med vaktene. Ved en krangel bak scenen etterpå forklarte kubanerne at det ikke var meningen å legge noen demper på stemningen. De var bekymret for teateret sitt og redd for at ungdommer som blir besatt av rock ikke vet hva de foretar seg. Det er kanskje sant, men Imperiets vagt positive bilde av Kuba bleknet …
Luksusliv midt i fattigdommen
Nicaragua skulle bli annerledes. Et fattig land i krig, et modig folk som knapt har noe å spise.
Med en koffert full av dopapir, bokser med ravioli og kubansk sprit, tok Imperiet av i det kubanske charterflyet med kurs for Managua. På flyplassen ble de tatt imot av kulturministeren og folk fra den svenske ambassaden. TV var der, kameraer knipset.
Pressekonferanse i VIP-rommet. Toll- og passkontroll var unodvendig. Æresgjester slipper sånt noe.
En buss med aircondition tok Imperiet til luksusvillaen der en av Somozas generaler engang hadde bodd. Et lite dypp i swimmingpoolen kjølte bra ned i 35-graders varmen. Tre personer vartet opp med god mat og alt annet en rockmusiker ellers kan ønske seg. Imperiet var på statsvisitt i Nicaragua - ingen tvil om den saken.
- Det er klart det er goy a bli oppskattet, men vi har ikke bedt om det. Det er paradoksalt å leve luksuslivet i det fattigste landet. Det føles rart å reise fra luksusvillaen ut til fronten og tilbake igien.
Pa kvelden 28. februar sitter vi på terassen. Mikael Frühling fra den svenske ambassaden forteller om loven i Nicaragua. En fyr som har kjørt teknikerne fra sirkusteltet der konsertene skal holdes kom tilbake med en merkelig beskjed:
- Noen har skutt statsministeren deres. Olof Palme er død.
Jeg tror alle reiste seg opp samtidig. Forvirringen rådet. «Det kan ikke være sant!» Mikael Frühling ringte ambassaden og fikk bekreftet nyheten. Det som ikke kunne skje hadde altså skjedd - og vi som er så langt hjemmefra. Imperiet er alle like sjokkerte og bestyrtet som alle andre svensker.
- Det foles forferdelig a ikke få vœre hjemme når en sånn sak hender. Hadde jeg ikke hatt konsertene å tenke på, hadde jeg tatt forste fly hjem, sier Thảström. På TV-nyhetene klokka åtte forteller de at Palme har julpet Imperiet med å komme til Nicaragua - i samme telegram som bekrefter statsministerens død.
To ministre kommer til villaen for å kon-dolere. De forteller at president Ortega har utlyst tre dagers nasjonalsorg for Olof Palme. Vise-kulturministeren, som var munk før revolusjonen, forteller en bisarr historie om en begravelse av en av landets største poeter. Alle var fulle og til slutt visste man ikke hvem som var blitt begravd. Ministeren satt med beina korslagt, og lot oss forstå at han hadde en pistol i strømpen. På kvelden ble dørene låst ekstra nøye, og vi merket de bevepnede vaktenes nærvær enda tydeligere.
En natt satt Pimme, Fred og jeg og diskuterte politikk. Pimme fortalte at han selv alltid hadde vart sosialist. Men at denne reisen allikevel kommer til å veldig stor betydning for Imperiets utvikling.
- Nye utfordringer holder oss levende som band. Kultursjokkene påvirker oss.
Jeg spurte Pimme om det er nye tekster han jobber med nar han stille drar seg unna til et hjorne.
- Ja, det er det, men de behøver ikke nødvendigvis handle om det jeg ser her. Det tar lengre tid å samle intrykkene herfra.
Fred skyter inn at det er mye lettere å ta stilling til saker her sammenlignet med alle gråtonene der hjemme.
I et swart og flott sirkustelt ved revolusjonsplassen skal Imperiet vise Nicaragua hva de kan. Stemningen er nervøs, pa grensen til irritasjon. Christian er medtatt fra malariaen som har herjet ham, men spille skal han. Det går bra, svetten renner og dråpene gnistrer i spotlightene. Nicaraguanerne har gjort en overmenneskelig anstrengelse og samlet sammen alt som finnes av PA i hele landet. Lyden er mektig og bra.
Soldater fra fronten vi akkurat har besøkt danser på sidene. Ambassadoren klapper fornøyd og de svenske helpearbeiderne rocker i de fremste benkeradene. Lille Hector, tre år, som bor på sirkuset, springer fram med en kakebit til Thåström, som ligger pả scenen og drar ut de siste strofene av «Blue Heaven» blues. Løytnanten fra bussen kommer fram og klemmer gutta.
- Det var bra, dere aner ikke hvor viktig det er for oss å fa komme hit og danse og tenke på noe annet enn krigen. Gracias!
Imperiet pakker sine kofferter og drar videre til fienden i nord.
— Hvorfor skal dere spille i USA? spør en svensk journalist på pressekonferansen. Thåström svarer med et gutteaktig smil: — I solidaritet med USA's folk, förstås!
Mexico City, 10.2.
Imperiet ankommer. Trotte og slitne. Joakim «Pimme» Tháström, Per Hågglund, Fred Asp, Christian Falk.
Dessuten: Tove Falk og Vanessa Falk, seks maneder, Anna Wennergren og Petra Nielsen.
Managere og super-pappaer: Arild Skrindo og Roger Hinchliffe.
Innkvartering pa hospits to mil utenfor sentrum.
Mexico City, 11.2.
Sove, veksle penger, middag ute pả byen.
Mexico City, 12.2
Taxi giennom millionbyens forurensede luft til pyramidene i Teoti-hucan. Pimme blør neseblod pá solpyramidens topp. Imperiets instrumenter og forsterkere holder på å forsvinne i den meksikanske tollen. Reddes i siste sekund.
Mexico City, 13.2.
Pressekonferanse på den svenske ambassaden. Mange journalister, merkelige spørsmål; «Hva er svenske ungdommers største problem?» «De er overforet», sier Thåström.
På en flott ambassadelunch blir Fred utspurt av en eldre svenske - hordan det er å være rockemusiker osv. Etter en stund spor Fred: «Du da, hva gjor du her?» «Jeg er Sveriges ambassador i Mexico», svarer han.
Mexico City, 14.2.
To låter pa det populære TV-programmet «En Vivo». I det siste savnes vokal og dubbing.
Mexico City/Acapulco 15.2.
Panikk pá flyplassen når Christian oppdager at han har glemt $850,- i madrassen på hospitset. Pr. telefon klarer til slutt Roger å få tak i den pålitelige Osvaldo, som låser pengene inn i safen. Uten madrass.
Acapulco 16.-18.2.
Sol og bading i fuktig varme. Solbrenthet. Arild Skrindo far sparken.
Acapulco/Xalapa 19.2.
Tung reisedag. Fly via Mexico City. Buss fra Veracruz. Første konserten klokka fem. Autografjegere på byen. Skolens aula leder tankene tilbake til den svenske musikkbevegelsen på 70-tallet. Ny konsert klokka åtte. Over tusen rockefans.
Xalapa/San Juan del Rio 21.2.
Opp tidlig. Lang ventetid pa bussen, som kom to timer for seint. Kaktuser og mektige fjell. Per ble glemt igjen på en dass utenfor Puebla. Trommene kom ikke fram til kveldens konsert, men på tross av det ble kaoset snudd om til suksess.
Queretaro 22.2.
Beste konserten i et kjempelokale. Den fullstendige versjonen av «Sympathy For The Devil». Pimme kasta gitaren og sang liggende på gulvet. Fullt av fnisende jenter foran scenen.
Mexico City, 23.2.
Endelig spilling i hovedstaden. 7000 personer venter på Alameda-torget på «el grupo Imperiet». Panikk oppstår i massen; noen trekker pistol. Hundrevis av mennesker stormer bak scenen, svenskene kaster seg til side. Politiet skyter. Konserten blir innstilt - PA'en har blitt veltet overende.
Havanna, Cuba, 23.-26.2.
Nødlanding. Pimme kjoper rom og ravioli i dollarbutikken. En kubansk journalist's mistenksomhet snur seg til vennlige smil så fort det blir kjent at Imperiet støtter ANC. «Muy solidarios». To konserter i Havanna's største lokale. Masse mennesker, men ikke fulle hus. Per og Anna gifter seg i hemmelighet «i den sosialistiske statens ånd».
Havanna/Managua, 27.2.
Vekking kl. 04.30. Contras skjøt ikke ned flyet. Sove i luksusvillaen.
Managua, 28.2.
Utflukt, levende vulkan, byene Masaya og Granada. Et TV-team følger med. Palme myrdet. Nyheten når raskt fram.
Managua, 1.3.
Helikopterturen til fronten blir innstilt. I stedet blir det buss over fjellene.
Managua, 2.3.
Båttur pa Nicaraguasjøen, verdens eneste innsjø med haier. Fisk til middag pa paradis-oy med kokospalmer og mangotrar.
Managua, 3.3.
Imperiet skriver i ambassadens kondolansebok for Palme. Christian har fått et lett anfall av malaria, stukket av en meksikansk mosquito. Sjukehus, og sju sprøyter i rompa.
Managua, 4.3.
Representasjon. Audiens hos kulturministeren Ernesto Cardenal. Lunch hos de sandinistiske kulturarbeiderene. Middag hos gerilla-kommandanten og forfatteren Omar Cabezas. Han tar imot i kamuflasjedrakt, og drikker rom av longdrink-glass. Brorskap og biljard og «en tynn en».
Managua, 5.3.
Christian kommer ut av sjukehuset. Middag hjemme hos den svenske ambassadøren.
Managua, 6/7/8.3.
Konserter i et stort sirkustelt pa revolusjonsplassen. Imperiets energi og utfoldelse bryter gjennom språkbarrierene. Badstu-varme i teltet.
Managua/Havanna/Mexico City/Miami/Los Angeles 9.-10.3.
Imperiet på nye eventyr …
(foto: Lars Torndahl)
Del på Facebook | Del på Bluesky