Det minst verdiløse albumet du kan tenke deg!
Trond Granlund måtte til, for at vi for alvor skulle skjønne hvilken genial poet Jokke var!
Det har i lang tid gått gjetord om denne innspillinga, og for noen uker siden fikk vi en forsmak med «Verdiløse menn». Anse dette som en aperitif til et fullverdig treretters måltid av ypperste klasse.
Det går en smått tullete debatt om opphavsrett og plagiat for tida. Hvem har lov til å spille inn andres låter, og i hvilken form? Dette albumet hever seg overlegent over sånne diskurser. For mer ektefølt kunne ikke arven etter Joachim «Jokke» Nielsen føres videre.
Kanskje ligger noe av hemmeligheten i det musikalske uttrykket. Der Jokke spilte pur rock ‘n’ roll, tar Trond Granlund sangene ned i et moderne americana-format. Gitar, banjo, fele, ståbass, munnspill, ei blokkfløyte. Stilreint, er bare fornavnet.
De to største suksessfaktorene? Tempo – og en tvers gjennom fabelaktig diksjon. Fra revyscenen i etterkrigstida husker noen av oss artister som «gjorde seg til» for å snakke Østkant-Oslo. Det funka ofte, andre ganger låt det tillært og påtvungent. Trond Granlund har ikke dette problemet, fordi han snakker sånn. Jokkes språk er hans eget.
Således blir dette albumet også en hyllest til den utskjelte oschlo-dialekten. Det er rart med det; i riks-TV er det helt greit og godkjent at værmelderen sier «landet våra i morga» - mens «landet vårt i morra» blir betrakta som schläng.
Joachim Nielsens tekster er prega av dyp sjølinnsikt. Livet går i nedoverbakke, og du har skylda sjøl - du kan ikke en gang skylde på fylla. Alle sitter i samme båten, men merkelig nok er det alltid du som må ro. Og for all del – aldri stol på en fyllik, de svina veit du aldri hvor du har; vi befinner oss i de verdiløse menns univers. Så hva kan være et mer passende akkompagnement enn ei lirekasse ute i bakgården?
Etter Ingrid Olava er det ikke enkelt å gjøre en ny versjon av «Her kommer vinter’n», men Granlund kommer mer enn helskinna gjennom øvelsen. Tør jeg utrope en musikalsk vinner? «De fire årstider». Produsent Roar Vangen er en sann mester i faget.
Albumet avsluttes med en nyinnspilling av «Vaterlands bru», i duett med opphavsmannen. Kanskje er dette Trond Ingebretsens aller fineste sang?
Jeg er ikke så glad i konkurranser i musikken; det gir som oftest lite mening å hevde at «dette er årets album». Men dette veit jeg: Om det er ett album du ikke vil ha gått glipp av i år, så bærer det tittelen «Sanger jeg lærte av Jokke».
Del på Facebook | Del på Bluesky