På hyttetur med Jokke
(Denne artikkelen ble første gang publisert i PULS, no. 4/1990): Du skal hvafforno´?! Redaksjonssekretæren hyler av latter i andre enden av røret. På Hyttetur, sier jeg, og får en følelse av at jeg nettopp har meldt meg frivillig til å gjenta Dantes ferd opp skjærsildberget. Gjensidig lei av disse halvtimes seansene på et plateselskapskontor hadde Valentinerne og vi blitt enig om å gjøre noe annet denne gangen. I "noe annet" lå en tur til huset hvor Joakims bror Christopher var dratt i kunstnerisk eksil. "Han skal skape, hæ, hæ, hæ!" Et to hundre år gammelt skipperhus i en vinterstille Vestfoldby lød langt mer fristende for den nysgjerrige journalist. Jeg øynet endelig muligheten til å trenge bak fasaden av en rockens Charles Bukowski og å få trommis May Irene og bassist Håkon til å åpne munnen. Jeg øynet altså muligheten til å få prate ferdig for første gang i min musikkjournalistiske karriere. Og det var med en egoistisk fryd i vissheten om at jeg slapp de formanende blikkene og "nå må du bli ferdig"-stemmen til plateselskapets representant når min tilmålte audiens var slutt.
Jokke & Valentinerne
De første gjennomlyttingene av Valentinernes ferskeste "III" hadde nemlig fascinert mer. Endelig lød det som bandet hadde sluppet tak i litt av lurvepreget som hadde hengt over de to første platene deres. Omsider hadde Jokke våget å vise verden hvilken, i enkelte øyeblikk hvertfall, genial låtsnekker han er. Produsent Jørn Christensen hadde åpnebart vært en velsignelse for bandet og hadde styrt dem i riktig retning, med nennsom hånd.
I tillegg hadde meldingene strømmet på om at bandet hadde gitt synlige og hørbare bevis på at de ville kvitte seg med "øl-band"-stemplet. Rapporter om en lang, og stadig lengre, serie med killer-konserter med ekstatisk publikum og en strålende opplagt Jokke hadde forbløffet kyniske journalister som så smått hadde vennet seg til en viss ustadighet fra han og Valentineres side. Hva hadde skjedd? Og ikke minst, hva ville skje?
Det var ikke uten en viss spenning vi satte oss i bilen med blokka full av spørsmål. Vi fikk, skulle det vise seg, ikke svar på så mange av dem. Derimot fikk vi vite mye annet, og innser i ettertid at det vi lurte på ikke var så viktig likevel.
ETTERMIDDAG
Mumlende protester fra Jokkes side mot røykeforbudet i bilen fører til et kompromiss og løfter om hyppige pasuer. "Jeg er stor røyker", sier Jokke, og lar det forklarer alt.
Et tross alt rimelig vintergrått Oslo har veket plass for et like vinterlig Vestfold. Et fylke som er et mareritt av campingplasser, kvapsete familiefedre med solhatt og skrikende snørrunger i sommermånedene. Nå viser det seg fra en ganske annen og mer harmonisk side. Vestfoldingene har fått hvile i noen måneder og har funnet tilbake til en ro og sjelsstyrke de skal få god bruk for i nesten fellesferie når hordene fra storbyene melder seg på ny.
Stemningen innbyr til sjelefred og ettermiddagen går med til skravling, lesing og hyttegjøremål over dem alle - kortspill! Håkon viser seg å være en samvitthetsløs Casinospiller. Så det er et godt stykke ut på kvelden før vi setter oss ned for å gjøre det vi har kommet for.
HITLISTER
En blanding av mett tilfredshet, beruselse og ro har senket seg. Jokke er såre fornøyd med tingenes tilstand og holder opp hitlistene hvor "III" innehar en prominent plass.
- Terje (Engen) spådde at vi ville komme høyere neste uke. Så´ru bildene av Jørn Hoel i Natt & Dag, der hvor han kneler, stakkars fyr. Fotografene i Natt & Dag er jo også notoriske til å få objektene sine til å dumme seg ut.
Vi minnes fremdeles med glede hvordan Albert Nordengen ble foreviget sprettende i vinduskarmen på kontoret sitt. Lett vantro får Jokke høre når Håkon skal ta toget morgenen etter, en vantro som stiger ytterligere da han hører at Håkon som regel er førstemann som kommer på jobben.
BEGYNNELSEN, DEN SPEDE
- Vi skulle hete mye rart i starten. Meninga var at vi skulle bytte navn foran hver gig, Jokke & Valentinerne, Jokke & Sardinene og så videre. Et annet forslag var Soft-punks, men innvendinga da var at vi kom til å få
hele Blitz på nakken.
Valentinerne er et myteomspunnet band, et faktum som i stor grad kan tilskrives Jokkes forkjærlighet for historieomskriving. Og det at de færreste journalister gidder å lese hverandres artikler. En av de tingene som aldri har blitt forklart er hvordan en mann som Håkon, med en tilsynelatende ryddig livsførsel, kom i kontakt med Valentinerne.
- Han kjøpte Mott The Hoople-skiva mi på dasslokket.
Jokke juger ubeskjedent. - Originalskive og greier for 25 spenn.
- Via Gunnar Andersen, Goggen. May Irene velger sannhetens rene sti.
- Han kjente Håkon fra før og visste vi trengte en bassist.
- Jeg vokste opp sammen med Goggen, på hver vår side av gjerdet i
Egersund. Han kjente Joakim og May Irene fra før.
- På hver side av gjerdet, ja, hvilken side av gjerdet var du på? Joakim
flirer. "Kan du´ikkje spørre han Håkon, da? Han kan spelle bass han, han er god til å spelle gitar iallefall. Så han kan vel spelle bass han, e'kkje no´problem det". Sa Gunnar, da. Da hadde Håkon langt hår og bart, det har´n ikke nå lenger.
Sier Joachim og avfeier protester fra Håkon om hårlengden.
FULLT PÅ DASSLOKKET
- Vi delte bord med noen andre den dagen, fortsetter Jokke. - Så klarte jeg å velte en halvliter i fanget på ei diskodame som hadde satt seg ned der. Det var to damer og en sånn hard type. Jeg skulle fortelle et eller
annet, så klarte jeg å velte halvliteren hans i fanget på hu ene dama. Og han skulle ha ny øl, mens dama skulle ha taxi hjem for å skifte - det var jo tross alt lørdag. Da satte jeg meg bort til bordet til Håkon.
Sånn fikk Valentinerne bassist. Vi tvang han til å ta barten først, men så var det greit.
Håkon har bakgrunn fra visemiljøet hjemme i Egersund, og han vrir seg på stolen da jeg forsøker å få ut av ham hvilke musikere han liker og føler
seg påvirket av. Først når en ondskapsfull Joachim påstår det handler om
Jan Eggum og Kjetil Bjørnstad letter han på lokket.
- Jeg hører sikkert på litt mer forskjellig musikk enn de to. Ritchie Havens og Steve Hackett er to favoritter.
- Hva sa Goggen om Valentinerne da du ble spurt om å være med?
- Da hadde jeg hørt Joachim spille gitar på fest, og syntes det hørtes bra ut.
- Sang jeg på fester? Joachim ser forfjamset ut.
Så pinlig.
- Han satt og fomla med et par av sangene sine, og det syntes jeg hørtes ålreit ut.
- Og da hang han seg på, sier Joachim. - Jeg husker en av de tidlige spillingene våre, på akademiet. Da tok dem strømmen etter tre låter. Discjoceyen begynte å spille "We Don´t Need No Education!"
ROMANTIKK PÅ GRAVLUNDEN
Trommis May Irene har vært med hele veien, siden de to møttes på en gravlund. Det er en annen av Valentinernes myter, som påstås hardnakket
å være sann. En historie som hadde gjort rockens andre samboerpar, Lux Interior og Ivy Rorshach i The Cramps grønne av misunnelse. Og som er bakgrunnen for at May Irene ikke har historie-eksamen.
- Du var alltid en sånn rar lillebror før det, minnes May Irene. Jeg hadde jo vært på masse fester hjemme hos deg.
- I begynnelsen sminka vi oss før vi gikk på scenen, sånn at vi fikk litt voldelige øyebryn. May Irene hadde scenetape rundt halsen. Det var hennes gimmick.
- Imaget var viktig i starten, med andre ord?
- Det var det, jævla viktig. Første bassisten vår var neger til og med.
Han hadde litt funky stil.
MYTENE
- Kan dere egentlig bebreide folk for å tro at det er øl det meste handler om?
Spør vi, i lys av ferske intervjuer hvor Jokke snakker om hvor lei han er av øl-stemplet.
- Det er jo journalisters vinkling også da, sier May Irene.
- Kan jo ikke bebreide folk for å være så fantasiløse, sier Jokke, men det spørs jo litt hvor alvorlig du tar jobben din.
- Det har vel også litt med profilen du legger an, sier vi henvendt til Jokke?
- Er´e ikke lov å drekke nå ´a? Skal jeg liksom gå og gjemme meg? Gå hjem og drekke? Du må jo innrømme at de derre løssalgsavisene er litt lettvinte i karakteristikkene sine, litt late rett og slett. Jeg har ikke noe problem, jeg kan slutte å drekke når som helst. Pressa har det verre, dere er nødt til å trykke aviser hver dag.
- Vi har vel kanskje lagt opp til det, du har vel rett da. Men vi trodde ikke de ville ta det så alvorlig. Her om dagen var det noen telefonbarn som ringte, fra Honningsvåg. Og de tok tegneserien på alvor. "Vi ser du har en tegneserie her, er du en sånn blitzer, Jokke?" Joa, jeg støtter jo Blitz og alt det der, da. Folk har ikke mye virkelighetssans når de tar den tegneserien alvorlig, de skjønte ikke spøken. "Et sted å værra! Noe å gjørra!"
III
- Ryktene vil ha det til at låtene satt langt inne denne gangen?
- Ja, Jokke affekterer kunstnerstemmen, - jeg har virkelig tatt ut margen og beina denne gangen.
- Og skrevet poplåter?
- Jeg hadde ikke noe rock igjen... Joa, det er sant, jeg måtte gå inn i meg selv og vri ut det som var. Men jeg kom meg da gjennom det. Selv om det ble med litt daukjøtt på veien.
Da Jokke en gang for mange år siden hadde sin debut i Trondheim, var det foran øynene til forbløffende og imponerte trøndere. Beskrivelsen var en
norsk Jonathan Richman.
- Jeg synes ikke han er så bra, snøfter en lite imponert Jokke. - Han er litt småekkel den fyren, litt klysete.
Håkon er tydelig smigret og imponert.
- Ja, du er vel enig, din konformist, sier Jokke.
- Det går mye rare historier om oss. Noen fortalte Håkon om en gang vi kom inn på Sardine´s, skulle spille der. Vi hadde visst gått på scenen og sunget "Jeg Vet En Seter" og så lagt oss til å sove. Bare sprøyt, men en eller annen dust har begynt å fortelle historien, og plutselig har alle vært der.
- Du kan ikke tro alt du leser, i hvert fall ikke om oss. Men du skriver vel bare sannheten, sier Jokke i et innsmigrende tonefall.
- Jeg synes mye av pressa er forbanna overfatiske. Vi prøvde å be om at de vinkla intervjuene sine på noe annet enn øl. Ikke fordi vi prøvde å vri oss
unna fortida vår, men fordi vi blir litt lei av å svare på de spørsmålene når vi gjør en drøss med intervjuer på en dag. Så leser vi intervjuene dagen etter og det første som står er "Øl-hundene". Så bekrefter du det ryktet ved å ikke ville svare på det. Så har du det gående.
- Det er jo litt kjedelig å svare for dét bestandig.
MER OMTANKE
- Det som forbløffer meg mest ved sammenligningen av denne plata med de to foregående er hvor mye bedre du er blitt til å skrive låter. Hva har skjedd i mellomtida?
- Ingen har spurt om det før. Ingenting, egentlig. Vi har spilt mye
konserter, det er vel det viktigste.
- Så det er rutinen det kommer an på?
- Jeg tror vi har tatt det litt mer med ro. Vi slappe av mer når vi spiller. Når du finner ut at det ikke er så jævla viktig, at du ikke spiller for livet, da spiller du også bedre. Det er i hvert fall min teori.
- En annen ting er at de nye sangene er mer tilgjengelige, tør vi si
kommersielle?
- Jeg vet ikke det, sier Håkon, - om de er mer umiddelbare. "To Fulle
Menn" er en av de mest tilgjenglige sangene våre.
- Den går for 500 spenn, den nå. Begynner å bli verdt litt, sier Jokkke med dollar i røsten.
- Vi gjorde låtene med litt mer omtanke, denne gangen, sier han. - Litt mer gjennomført. Vi dura ikke bare gjennom dem. Vi prøvde å tenke på at denne låten trenger ditten og denne låten trenger datten. I stedet for å spille dem på samme måten. For det har vi gjort litt før.
- Men låtene er det fremdeles du som skriver?
- Ikke alle, de er med og arrangerer, sier han med en faderlig stemme
henvendt til Håkon og May Irene.
- Teksten på "Lei Av Deg" ble skrevet på hytta her nede, sier May Irene.
Vi holdt på å le oss ihjel da vi skrev den, men den høres jo dødsens seriøs ut på plata.
- Vi skrev tre låter der borte, "Paranoid" og... "Selskapssjuk". Mye fint som blir skrevet på hytta gitt. Jeg følte meg ikke ensom, nei.
- Du hadde jo meg, sier May Irene trøstende.
- Er det aldri fristende å ta gamle sanger og spille dem inn på nytt, nå når dere har lært mer om studioarbeid og arrangering?
- Der har du et poeng, det er jo billig og lurt.
- Vi har på mange måter spilt oss ferdig med de sangene, vi har jo spilt dem mange hundre ganger på konserter.
- At sangene lyder bedre kan ha noe å gjøre med at de fleste sangene er så ferske at vi ikke hadde spilt oss leie på dem før vi gikk i studio, mener Håkon.
- Vi hadde alt kompet, mens mange av tekstene ble skrevet mens vi var der. Det sa jeg til Vidar Lønn også...
Å BLI TATT ALVORLIG
- Er det forskjellen mellom Veps og Sonet? At dere blir tatt alvorlig av Vidar Lønn Arnesen?
- Endelig, sier Jokke, nå ringer´n!
- Så nå får dere være med i norsk på norsk?
- De har vi vært med på før, skyter May Irene inn.
- Mora mi ringte meg forrige gang og fortalte at vi delte femteplassen
med May Britt Andersen. Men det er jo ikke det som er målet.
- Ja, hva er målet da?
- Det er jo hyggelig å jobbe i studio og morsomt å stå på en scene,
prøver Håkon forsiktig.
- Når man først har begynt så blir man litt narkoman av det, fortsetter
May Irene.
- Dere er så diplomatiske, klager Jokke, - det viktigste for meg er å
komme meg unna skattefuten. Og for øvrig kan man gjøre som man vil...
ET RYKTE KAN VÆRE GJENSTRIDIG
- Det står jo ikke til å nekte at dere har hatt et rykte for å være relativt ustadige på scenen...?
- Rart du sier det, sier Jokke. - Nesten hver gang vi blir intervjua sier journalisten: "Dere har jo et rykte for å være et av Norges beste
live-band". Å, jeg veit ikke, sier jeg. Noen mene det, andre mener noe annet.
- De fleste liker jo å gå i zoologisk hage.
- Det han sier på en diplomatisk måte - Håkon tar over - er at av og til
er vi for fulle på scenen, spesielt Joakim.
- Jeg tar det på min egen kappe, sier Joakim.
- Hvordan tar du det da, Håkon, hvis du er relativt skjerpa og ser at
ting sklir ut?
- Da spiller´n intenst på bassen sin og prøver å redde kvelden, svarer
Joachim. - Og gir meg et par grimme blikk inn i mellom.
- Vi er jo egentlig ganske kranglete når han begynner å bli for full,
oss i mellom. Det er jo ikke morsomt for oss.
- Det har jo hendt, sier Håkon, at jeg har ønsket jeg var en anne plass.
- Derfor synes jeg det skjærer litt med det man kalle image, sier May Irene, når vi vet hvor lite morsomt vi synes sånt er.
- Du har konserter hvor folk står og skriker "Jokke er drita!" og så har du konserter hvor vi er skjerpa og folk står og skriker "Jokke er edru!" Så det er ikke mulig å vinne akkurat den kampen.
- Det er jo forskjellig grader, da. Han kan være utrolig morsom, eller utrolig kjedelig. Og er han morsom så har store deler av publikum hatt en god opplevelse, bortsett fra de som kommer for å kikke på gitarsoloer. Da kan jeg også sitte og le. Ler ikke jeg av vitsene til Joachim så har det vært en
dårlig konsert, sier May Irene nøkternt oppsummerende.
IMPROVISERTE KOTELETTER
- Den verste konserten jeg har opplevd var på en ungdomsklubb på Kaldbakken i Oslo hvor Joachim plutselig mista stemmen.
- Det ble morsomt etter hvert, for publikum tok jo over sangen. De hadde det morsomt og vi kompa dem.
- Hvor viktig er det for Valentinerne at du skriver låtene?
- Det var et tvetydig spørsmål. Det hadde vel ikke vært noe band hvis ikke jeg hadde skrevet låtene.
- Kunne ikke May Irene og Håkon skrevet låter?
- Det er ikke sikkert vi har talent for det.
- Og slett ikke sikkert at jeg hadde godkjent dem.
- Har de godkjenningsrett på dine låter, da?
- Nei! Jo da, de har jo det, si ja!
 VEL FRAMME PÅ HYTTA: Jokke, May Irene & Håkon. Foto: Astrid Nordang/PULS ( ) |
- Vi ble jo nedstemt på "Koteletter" da, den ble trumfa gjennom på plata. Den ble bedre når den ble mikset, men jeg synes den var helt grusom. Jørn (Christensen) og Joachim hadde fest i studio, og jeg og Håkon var ikke der. Jørn programmerte trommene og spilte bass, og jeg ble tvunget ut etterpå for å spille crash-cymbal. Så jeg spiller så stygt jeg kan. Så det er egentlig Jørn og Joachim, men Jørn ville jo ikke vedkjenne seg det.
- Han ville helst at jeg skulle ta alt bråket.
- Hvordan gikk det å arbeide med Jørn som produsent?
- Det var ålreit, sier Joachim, - litt annerledes. Han lærte meg å spille "slide". Vi krangla jo litt med ham, men sånn skal det jo være, har jeg
lest.
- Jeg krangla med ham, sier May Irene. - Han likte ikke trommeovergangene mine, så jeg var dødelig fornærma noen ganger. Han prøvde å luke dem bort, men vi ble venner til slutt.
- Vi var jo litt enige vi da, sier Jokke. - Det var jo ikke alle de rusha dine som var like velykka. Det var jo ikke det.
- Når begynte du egentlig som trommeslager, May Irene?
- Da jeg begynte i Valentinerne.
EN GUMMIBÅT MED ELEKTRISK GITAR
- Hun møtte meg. Først så kjøpte hun gummibår med elektrisk gitar oppi, det var der det starta.
- ???
- Faren min kjøpte en gummibår da jeg var ti, tolv år gammel. Da fulgte det med en el-gitar til 50 kroner som jeg kjøpte av han som solgte gummibåten.
- Og var hypp på å bli kvitt søppelet, skyter en ubarmhjertig Joachim inn.
- Drømmen min var å bli gitarist, så møtte jeg vidunderet fra Ulsrud.
- Og det satte jeg en stopper for.
- Og da begynte jeg å spille trommer i stedet. Jeg skulle bare være midlertidig trommeslager. Lars (Lothe) som sang i Valentinerne da ville ikke ha meg med. For når det ble slutt med meg og Joachim ville de miste trommeslageren sin. Han hadde ambisjoner, gutten.
- Når jeg starter solokarrieren skal jeg kalle meg Valentina, legger hun
til.
- Akkurat som Sheila E, Valentina Å. Jeg liker ikke han Prince no´ særlig, jeg synes han er litt pudding. Eller hva synes du, spør Jokke henvendt til Håkon. - Dem driver jo å liker litt av hvert, Janet Jackson og sånt og synes det er bra musikk. Danser til det.
UAVHENGIGHET
- Hva er egentlig den største forskjellen mellom å være på et "lite, uavhengig" selskap og å være på Sonet?
- Uavhengig, jeg vet ikke helt hva du mener, begynner May Irene. - Vi har mer kommunikasjon med plateselskapet i dag enn vi hadde på Veps i hvert fall.
- Er forskjellen det, at det ene er stort og det andre er lite?
- Vi kan jo si det på den måten, vi er glad for at vi slipper å gå med avisa lenger.
- Joachim hadde morgenrute han, tro det eller ei, støtter May Irene opp.
- Den forskjellen jeg merker mest er at de ringer hele tida, eller skriver og gir oss informasjon om hvordan det går med oss. De har større kapasitet til å følge opp.
- Forskjellen er at Sonet har mennesker ansatt for å ta seg av sånne ting. Veps er én mann, som driver et plateselskap der han må ha full jobb ved siden av.
- Likevel ga han det ut, ikke fordi han var en ellevill fan, han må ha trodd han kunne selge det. Og på den måten stiller de to litt likt. Sonet tror også de kan selge oss, og derfor er de litt interessert i oss og hvordan vi har det i forhold til dem. Det er lit ålreit å få vite hva som skjer, få litt opplysninger. Det er sikkert masse band som ikke har noe kommunikasjon med selskapet, som blir dirigert hit og dit. Vi har full frihet i vår kontrakt, til å fortsette å gjøre ting vi har lyst til sjøl. For det er det konseptet de liker.
TV OG TEGNESERIER
Valentinerne er påvirket av mange ting. Joachim medgir uoppfordret at tegneserier og TV er to av de tingene han slår ihjel tida med, når ikke all tid brukes på musikken.
- Jeg hater TV, erklærer May Irene. Joachim ser mye på TV og vi bort sammen, så det blir litt, men jeg liker ikke å se på TV.
- Ska´ru ta fra meg den lille TVen også, nå´a. Det er der jeg får inspirasjon: "Neighbours, everybody needs good neighbours..." Jeg synes den er ganske artig. "What´s the matter dad? Shane don´t you walk out on
me!"
- Skaper TV noe annet enn apati?
- Det er vel Einar Førdes ord. Det gjør vel all dop til slutt. Det er ikke noe galt i å se på TV.
- Håkon har full jobb ved siden av bandet, men klarer dere to å leve av Valentinerne?
- Jeg jobber et par tre vakter i måneden på et sykehjem, svarer May Irene.
- Og jeg lever på Håkon og May Irene, sier Joachim med dårlig skjult fryd. - Jeg sprer det litt utover, det er viktig å spre kapital, ellers kommer skattefuten med en gang. Går det an å overføre pensjonspoeng til andre?
- Du er ikke gammel nok til å ha spart opp pensjonspoeng... Håkon flirer.
Samtalen sklir gradvis ut i diskusjoner om TV, musikk og annet man snakker om seint ei natt på hytta. Ungdommelige sportsprestasjoner kommer for en dag, og Håkon avslører en fortid som konkurransesvømmer. May Irene kom alltid sist i orienteringsløpene på skolen og Joachim ser ut som et spørsmålstegn når sport blir brakt på bane. Mannen har aldri brukt et par joggesko til det de er myntet på.
Kvelden går over i natt, om et par timer skal Håkon opp. Vi andre lar vissheten om at havet ligger utenfor dysse oss i søvn.
Del på Facebook | Del på Bluesky