Skissene fra Anne Grete Preus’ liv
Det er vemodig å lese Anne Grete Preus’ skisser fra sitt liv. Hun som alltid trodde frøken Fryd skulle ligge og vente på seg rundt neste sving. Så endte det utfor stupet så alt for tidlig.
Omstendighetene tatt i betraktning, synes det på sin plass å begynne med slutten: «Vi vet alle at vi skal dø, bare ikke når. Det er klart min skrue er blitt skrudd litt hadere til. Min takstein er bebudet, men legen sier den kan holde seg der oppe i sitt skjøre feste i årevis.»
Men hun hadde et rikt liv, helt fra den dagen hun fant gitaren med stålstrenger under senga julaften. Noen som husker at Dag Solstad strøyk i norsk? Anne Grete Preus fikk beskjed om å slutte med pianotimer, fordi musikken åpenbart ikke var noe for henne …
«Kjærligheten er et sted å feste blikket,» sa Kong Harald – som dermed gjorde Anne Grete Preus’ ord til sine egne i sin nyttårstale til folket. Det var temmelig stas, som det gjerne heter på musikerspråket. Hun fikk meldinga om det inntrufne mens hun oppholdt seg i sin leilighet på Manhattan – et område hun beskriver som mye mer enn Wall Street. I bakgatene på Manhattan lever kunsten et rikt liv.
Lenge før hun ble globetrotter med leilighet både i Paris og New York, gjennomførte hun en tre ukers «turné» som gatemusikant, på loffen i Europa. Motto: «Jeg ville ha alt, også det jeg ikke trengte. Jeg ville lykkes i verden og tenkte lite over om jeg hadde evner nok.»
Før solo-karrieren tok av, ble hun frontfigur i Veslefrikk – etter eget sigende fordi «ml-avisa Klassekampen trengte tekster». Hun ble med i Rød Ungdom, AKP(m-l)s ungdomsorganisasjon. Det hendte jeg på denne tida, seint 70-tall, øvde i samme lokalet som Veslefrikk, og ble ikke overraska over at Anne Grete ganske raskt forsvant ut av «bevegelsen». Anne Grete var individualist; hun ville på ingen måte marsjere i takt – og væpna revolusjon var definitivt ikke hennes greie.
Veslefrikk var militant så det holdt. «Vi mener ikke i morra! Vi mener i dag!» Bandet fikk mye kritikk for å stille opp på NRKs «Nattrock» - et arrangement de fleste oppfatta som myndighetenes forsøk på å holde ungdommen borte fra gata natt til 1. mai.
Veslefrikk ble Anne Gretes springbrett inn i norsk rock-elite, men hun er klar når hun setter strek: «Det er få av sangene mine far den tiden det går an å høre i dag uten at jeg slår blikket i bakken.»
Det er vanskelig å forstå, men hun forteller at den fatale diagnosen på sett og vis gjorde henne rik. Hun visste hva som lå foran henne, men fant en slags ro i legens tale om «overskuelig framtid». Så gikk det dessverre likevel som det gikk – at hele himmelen falt ned.
Del på Facebook | Del på Bluesky