Skissene fra Anne Grete Preus’ liv

Det er vemodig å lese Anne Grete Preus’ skisser fra sitt liv. Hun som alltid trodde frøken Fryd skulle ligge og vente på seg rundt neste sving. Så endte det utfor stupet så alt for tidlig.


Omstendighetene tatt i betraktning, synes det på sin plass å begynne med slutten: «Vi vet alle at vi skal dø, bare ikke når. Det er klart min skrue er blitt skrudd litt hadere til. Min takstein er bebudet, men legen sier den kan holde seg der oppe i sitt skjøre feste i årevis.»

Men hun hadde et rikt liv, helt fra den dagen hun fant gitaren med stålstrenger under senga julaften. Noen som husker at Dag Solstad strøyk i norsk? Anne Grete Preus fikk beskjed om å slutte med pianotimer, fordi musikken åpenbart ikke var noe for henne …

«Kjærligheten er et sted å feste blikket,» sa Kong Harald – som dermed gjorde Anne Grete Preus’ ord til sine egne i sin nyttårstale til folket. Det var temmelig stas, som det gjerne heter på musikerspråket. Hun fikk meldinga om det inntrufne mens hun oppholdt seg i sin leilighet på Manhattan – et område hun beskriver som mye mer enn Wall Street. I bakgatene på Manhattan lever kunsten et rikt liv.

Lenge før hun ble globetrotter med leilighet både i Paris og New York, gjennomførte hun en tre ukers «turné» som gatemusikant, på loffen i Europa. Motto: «Jeg ville ha alt, også det jeg ikke trengte. Jeg ville lykkes i verden og tenkte lite over om jeg hadde evner nok.»

Før solo-karrieren tok av, ble hun frontfigur i Veslefrikk – etter eget sigende fordi «ml-avisa Klassekampen trengte tekster». Hun ble med i Rød Ungdom, AKP(m-l)s ungdomsorganisasjon. Det hendte jeg på denne tida, seint 70-tall, øvde i samme lokalet som Veslefrikk, og ble ikke overraska over at Anne Grete ganske raskt forsvant ut av «bevegelsen». Anne Grete var individualist; hun ville på ingen måte marsjere i takt – og væpna revolusjon var definitivt ikke hennes greie.

Veslefrikk var militant så det holdt. «Vi mener ikke i morra! Vi mener i dag!» Bandet fikk mye kritikk for å stille opp på NRKs «Nattrock» - et arrangement de fleste oppfatta som myndighetenes forsøk på å holde ungdommen borte fra gata natt til 1. mai.

Veslefrikk ble Anne Gretes springbrett inn i norsk rock-elite, men hun er klar når hun setter strek: «Det er få av sangene mine far den tiden det går an å høre i dag uten at jeg slår blikket i bakken.»

Det er vanskelig å forstå, men hun forteller at den fatale diagnosen på sett og vis gjorde henne rik. Hun visste hva som lå foran henne, men fant en slags ro i legens tale om «overskuelig framtid». Så gikk det dessverre likevel som det gikk – at hele himmelen falt ned.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En verdig hyllest til Anne Grete Preus

(08.12.23) Det er en tung bør å bære, det å skulle «samle» Anne Grete Preus i ti låter. Prosjektleder Fay Wildhagen løser i all hovedsak oppgaven til karakteren særdeles godt.


Anne Grete Preus drømte om snø fra himmelen, ikke bomber og granater

(24.11.23) «Når himmelen faller ned» - kanskje Anne Grete Preus’ aller fineste sang? I hvert fall er den mer aktuell enn noen gang. Nå har SKAAR og Fay Wildhagen lagd en flott cover-versjon.


Anne Grete Preus (1957 – 2019)

(27.08.19) «Besøk» må være et av norsk populærmusikks aller største øyeblikk. Anne Grete Preus tonesetter Jens Bjørneboes møte med sin trofaste venn. Døden. Nå har hun lukket døra for godt, etter en altfor kort visitt her på Jorden.


Til himmels med Preus

(24.02.12) Øystein Sunde får si hva han vil, men det er lov å smi mens jernet er varmt.


Anne Grete Preus: Nesten Alene

(01.12.09) ”Når det gjelder de største ting er det tro, og ikke visshet jeg trenger.” Slik lyder Anne Grete Preus’ credo om vi snakker ideologi. Hun har gitt uttrykk for sitt ståsted mange ganger før, og nå har hun skrevet en av sine beste sanger om emnet.


Anne Grete Preus: Om Igjen For Første Gang

(18.12.07) Hun mista den et sted på veien; evnen til å være en betydelig intellektuell, samtidig som hun var kommers. Nå framstår hun dessverre som oftest bare som pompøs og vanskelig - og totalt uten kommersiell gjennomslagskraft.


Anne Grete Preus: Når Dagen Roper

(21.09.04) Hun er på sporet igjen nå. Og da lurer du kanskje på hvorfor anmeldelsen kommer et halvt år for seint? Forklaring følger.


NW dag 4: Trassig glissent

(21.06.04) (Oslo/PULS): Det er tre ting som kommer til å gå inn i historiebøkene angående Norwegian Wood 2004. Dårlig booking, dårlig vær og en langtflyvende lollipop. På festivalens siste dag gjorde det første seg mest gjeldende, da kun 2.000 ble igjen for å oppleve festivalens "headliner" Bjørn Eidsvåg.


Anne Grete Preus: Alfabet

(06.11.01) Noen vil nok mene hun kommer i skade for å gjøre det unødvendig komplisert både for seg sjøl og sitt publikum. I Anne Grete Preus' tilfelle vil jeg tro det ligger bevisste valg til grunn. Hvor vellykka det er? Se det er et helt annet spørsmål.


Can Can på CD

(04.02.99) Can Can – bandet Anne Grete Preus spilte med før hun gikk solo – kommer nå endelig i CD-format. Det er Warner Music som sikrer og fornyer viktig musikkhistorie.


Et overfladisk portrett av Magne Furuholmen

(04.06.25) Han skulle kanskje hatt navnet Mange, ikke Magne. For Magne Furuholmen er en mann med mange jern i ilden.


Jo Nesbøs krim om et slitent USA

(09.01.25) «Minnesota» er handlingsmetta og spennende som fy. Men dypest sett er dette noe langt mer, og noe ganske annet, enn en krimroman.


Kjartan Fløgstads sangskatt i bokform

(28.12.24) Kjartan Fløgstad er en rimsmed par excellence. Og ja – han danser med orda.


David Bowie og Joy Division – hvem var viktigst?

(09.12.24) Børre Haugstad er i gang med et slags livsverk. I år har han kommet til nummer 6 i serien om vinylens historie.


Rockheim – en turbulent historie

(03.12.24) Direktører har kommet og gått. Men Terje Nilsen er den samlende figuren for Rockheim. Hans motto: «Vi snakker om å ta vare på vår kulturarv, det er det som er mandatet og Rockheims ansvar.»


Highway 61 – om veldig mye annet enn Bob Dylan

(22.11.24) Alle som har bare litt kjennskap til Bob Dylan, vil umiddelbart tro at ei bok som har «Highway 61» i tittelen – vel, den må handle om Bob Dylan. Men dette er ikke ei bok om Bob Dylan, selv om den også handler om Bob Dylan.