Anne Grete Preus: Nesten Alene
Når det gjelder de største ting er det tro, og ikke visshet jeg trenger. Slik lyder Anne Grete Preus credo om vi snakker ideologi. Hun har gitt uttrykk for sitt ståsted mange ganger før, og nå har hun skrevet en av sine beste sanger om emnet.
Det er veloverveid, når jeg bruker ord som ideologi, ståsted og emnet; begrep som ikke akkurat sklir rett inn i popjournalistikkens daglige ordforråd. Men er så denne overbevisninga over tvilens fortreffelighet vitebegjærlighetens rake motsetning? Nei. For platas fineste sang heter, nettopp, Lær Meg!. Den har mye til felles med hennes klassiske forvaltning av Jens Bjørneboes Besøk. Her er hun aleine med sitt store Steinway flygel og Elise Båtnes vakre fiolin. Nydelig, er det.
(En mystisk observasjon, angående Anne Grete Preus tro på tvilen: Hun er jo blitt en mester i å bruke utropstegn! Se! Lær Meg! Lav Sol! Høy Himmel!)
Med tanke på å be inn sine musikere etter hvert, gikk hun aleine i studio - før hun etter åtte dager forsto at dette albumet var så godt som var ferdigstilt. Således er musikken naken. Noe perkusjonspålegg, noen basslinjer, beskjedne strykere, men nesten bare Anne Grete Preus. Bare en gang i Takk For Alt Jeg Ikke Fikk - får jeg følelsen av at dette er demo.
Du får ni splitter nye sanger, seks av eldre årgang - i splitter ny innpakning. Resultatet er et musikalsk enhetlig album; nesten bare AG Preus. Og vit dette: Du som liker opphavskvinnes lyriske åre, har mye å glede deg til. Hun har mye på hjertet denne gangen, også i form av mange ord på ei tekstlinje uten at det noen gang går ut over låta. Det er en kunst, dette å få ei melodilinje til å passe, enten tekstlinja består av fire eller fjorten ord. Bare spør Bob Dylan.
Anne Grete Preus i nedstrippa form er et svært vellykka prosjekt. Men vi har vel lov å håpe at Nye Sanger en gang tilgjengeliggjøres med fullt band i ryggen? Om ikke annet, så på turné?
Del på Facebook | Del på Bluesky