Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.

Av Arild Rønsen // 16.12.25

I forordet rister Henriksen på hodet over det faktum at Aleksandersen ikke befinner seg blant «de fire store»: «Det forundrer meg dypt at det i fullt alvor er mulig å snakke om de fire store uten å nevne selve grunnfjellet.»

Han burde ikke forundre seg alt for mye. Geir Rakvaag angis som opprinnelig kilde til begrepet «de fire store» - DumDum Boys, Raga Rockers, deLillos og Jokke & Valentinerne. Henriksen skjønner ikke at dette mest har med tidsånden å gjøre, og det har faktisk ingen betydning at Åge var en slags fødselshjelper for DumDum Boys.

Åge Aleksandersen brøyt barrierer med Prudence og «rock på norsk» som solo-artist, men han tilhørte aldri nyveiv-bølgen som skylte over norsk rock mot slutten av 80-tallet. Det var «de fire store» som var den nye vinen.

Hvis han tenker seg om, tror jeg Levi Henriksen tar poenget når jeg registrerer at vi fortsatt snakker om «de fire store» i norsk litteratur – Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Det betyr jo ikke at vi underkjenner Solstad, Bjørneboe, Mykle, Fosse og Knausgård. Det har med tidsånden å gjøre. Geir Rakvaag hadde orden i sin begrepsbruk.

«14 pages» er den første teksten herrene Aleksandersen og Henriksen går løs på. Den er i og for seg en god illustrasjon på at det var Guds lykke at Åge begynte å skrive på norsk. Teksten er rytmisk haltende og ikke akkurat i tråd med English dictionary. Men den funka (og funker), og var sangskriverens første forsøk på å skrive noe virkelig oppriktig personlig. Likevel holder jeg en knapp på sangen han skreiv til sin andrefødte sønn – «Sov godt, Imre».

Åge Aleksandersen viser seg som en meget disiplinert kunstner: «Når Åge har ruget lenge nok på ideene, skissene og fragmentene, så setter han en dato, gjerne også et klokkeslett, for når han skal gi ut neste album. Så handler det om å sette seg selv i sangskrivermodus og jobbe videre på Mac-en sin, alltid med tekstene først, til han har nok sanger til ei ny plate.»

Verdt å merke seg; alltid tekstene først. Poesien er med andre ord ikke noe sangskriveren tar lett på, ergo har han forbilder som Bob Dylan, Alf Prøysen og Vidar Sandbeck. Når han innlemmer Chuck Berry i dette celebre selskapet, vil jeg tro det i første omgang handler om en ungdommelig oppvåkning til rock’n’roll – eller kanskje ikke. Man skal ikke kimse av lyrikken i «Roll Over Beethoven», «Johnny B. Goode», «You Never Can Tell», «Route 66» og «Maybellene».

På tale om Bob Dylan, en uttalt tekstguru for Åge Aleksandersen. Så høyt respektert er han, at eleven aldri har turt å se ham i levende live! Noen burde gjøre et større nummer av at «Skin sola» er skrevet lenge før Dylan kom opp med «Make You Feel My Love». Det er vel tvilsomt om Dylan har hørt «Skin sola», men sangene er tvillinger, og akkurat like fine.

Er det mulig å skimte Dylan i Åges poesi? Sjøl mener han det er nesten pinlig å innrømme, og holder fram «24.12» og «Lille julaften» som eksempler – og ganske selvfølgelig «Alkymisten». Jeg vil legge til «Ved svanens vik» som den kanskje aller mest dylanske av Åges tekster.

Veit du hva som inspirerte teksten til «Rio de Janeiro»? Ræva vær, lite penger, dårlig med folk på konsertene, elendige ferger som har stengt landgangen. Hvordan takler man sånt som turnerende musiker? »Jo, ved å spenne sikkerhetsbeltet fast og fly høyt over åsen retning Rio. Teksten er ren og skjær overlevelsestaktikk.»

Det er morsomt å lese om teksten til «Din dag». Han mangla én låt til albumet, tok med seg ei flaske brenne og sjekka inn på et hotell i Askim med gitar og kassettspiller – «og tolv timer senere startet vi å spille inn noe jeg altså skrev i fylla». (Levi Henriksen skriver et temmelig konservativt bokmål.)

Pinsevennen Henriksen har nok sansen for at sangskriveren mener det ligger en salme i alle gitarsoloene til Gunnar Pedersen. Og «Va det du, Jesus»? «Jeg har alltid opplevd Jesus som en jævla kul type, og det jeg mest av alt ønsket å si noe om, er menneskets velutviklede evne til å ta livet av alt som er bra.»

Åge bruker lang tid på alt han skriver, med ett unntak. «Lys og varme» skreiv han på ti minutter. Minner om Paul McCartney, som våkna opp og ikke ante hvor «Yesterday» kom fra.

Og tittelkuttet, «Lørdagsbarn»? Levi Henriksen holder den for å være inne på Topp 3, «kanskje helt øverst». Jeg aner igjen at det er pinsevennen som skriver, men for all del – «Lørdagsbarn» er en sterk tekst, i familie med «Gud var ikke her»: «Når helsearbeiderne ikke kommer fram og diplomatiet absolutt ikke funker, hva har man igjen da? Jo, man tyr til bønnen.»

Vil du vite hvorfor Åge er sosialdemokrat? Les hva han har å si om «Fire pils og en pizza». Kom ikke her å kast skitt på gjennomsnittsnordmannen som holder til på Flatåsen! Aleksandersen har et stødig forhold til sitt klassestandpunkt, aller best uttrykt i hans i mine øyne fineste sang – «Dekksgutten».

Den har blitt et slags refreng i alt som skrives om Åge Aleksandersen – anmeldelsen av tekstene på «Eldorado» i Puls. Det var undertegnede som sto ansvarlig for stuntet. Vi fikk Georg Johannesen (1931-2005) til å saumfare tekstene – forfatteren var også oversetter og professor i retorikk ved Universitetet i Bergen. En mann med kvalifikasjonene på plass, skulle jeg mene. Levi Henriksen kunne ikke vært mer uenig:

«Fortsatt klarer jeg ikke helt å se hva godt det gjorde, annet enn for menneskets enestående evne til å dyrke sin egen skadefryd, da musikkavisen Puls lot en forholdsvis hemmelig poet og litteraturforsker slakte tekstene på Eldorado, som om de skulle være ny norsk samtidslyrikk, og ikke det de egentlig var: sanger. Skjønt i det trenger det selvfølgelig ikke å ligge noen motsetning.»

Det faller naturlig å spørre hva Henriksen mener om de nærmest utallige bøkene som er skrevet om Bob Dylans tekster? Henriksen: «Bob Dylan gjorde sitt ordkløveri med pressen til en egen kunstform, og jeg tenker at ikke alle sanger er like lett å snakke om, noen sanger bør man kanskje ikke forklare.» Kanskje, kanskje ikke – eller nettopp.

I bunn og grunn er nasjonalskalden Åge Aleksandersen en outlaw:

«Æ vill kvile blant villskudd // i stille og storm // utstøtt og forakta // Æ vil kvil i fred blant de utstøtte de utsatte de innsatte // tollera fariseera tatera og freaks // Fremmede fugla velfungeranes narkomane»

Risikosport, som sagt – men herrene Aleksandersen og Henriksen har gjort et solid stykke arbeid. Denne boka vil glede alle som har et forhold til Åge og hans sanger – og dem er det jo en del av.

Risikosport, som sagt – men herrene Aleksandersen og Henriksen har gjort et solid stykke arbeid. Denne boka vil glede alle som har et forhold til Åge og hans sanger – og dem er det jo en del av.