Anne Grete Preus: Alfabet
Noen vil nok mene hun kommer i skade for å gjøre det unødvendig komplisert både for seg sjøl og sitt publikum. I Anne Grete Preus' tilfelle vil jeg tro det ligger bevisste valg til grunn. Hvor vellykka det er? Se det er et helt annet spørsmål.
Det kompliserte ligger i både musikalske og lyriske veivalg. Vi er vant til at Anne Grete Preus skriver i mange lag; tekster som kan og skal tolkes. Hva vi ikke er så vant til, er hangen hun åpenbart har utvikla til å ville skrive urytmisk.
"Til Eller Fra?" er et godt eksempel, en sang der orda er stabla etter hverandre på et vis som til nittini prosent tar hensyn til innhold - og lar form være form.
Siden hun gjør en Dylan-cover, kan det være nyttig å ta en avstikker i den retning. Ta "Not Dark Yet", som illustrerer at dette ikke har med antall stavelser over samme antall takter å gjøre. Til samme tonefølge og komp synger Dylan, i to forskjellige vers:
- She put down in writin' what was in her mind
og:
- I don't even remember what it was that I came here to get away from
Vi snakker bortimot det dobbelte i antall stavelser. Men han detter ned på samme sted, slik at det rytmisk føles ytterst velkomponert.
"Til Eller Fra"? faller i sammenligning ikke bare gjennom; viktigere er det at den faller fra hverandre. Sangen blir som en glassmanet du ikke får tak på.
Noe av det samme skjer i "Hele Havet Inni Et Lite Skjell". Mer enn pop-musikk blir det... teater - og det er ikke dagligdags kost, stilt til veggs med en av våre mestselgende plateartister, å få servert slikt:
I mosaikken av speilbilder
Bytter motgang lett plass med hell
Legg til at musikken er minst like pretensiøs, og du skulle få et klart inntrykk av at dette definitivt ikke er lagd for å konsumeres over en kopp te og Dagbla' for i går.
"Usynlig Krig" heter sangen som følger. Behagelig, i og for seg - men gjør et forsøk på å synge med... Hun stykker opp, rytmisk og melodisk, på et vis som får det hele til - ja, å falle fra hverandre, nok en gang.
Nøyaktig det samme skjer i det avsluttende tittelkuttet.
Mot slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet skapte Anne Grete Preus en helt ny type pop-musikk i Kongeriket. I kjølvannet av Stings solo-karriere, satte hun sammen et band bestående av moderne musikanter som ikke brydde seg om hva som var "jazz" og hva som var "pop". Hybriden avfødte to-tre av de aller beste pop-album som er lagd i Norge.
10 år seinere famler hun. "Ro meg over", sang hun dengang. I dag padler årene i utakt - og det er fristende å sitere det aller siste verset hun serverer i denne omgang:
Nå må du huske på
Å være deg selv
Sa mor og vinket
Skolebussen avgårde
Hvorfor, tenkte jeg
Må jeg ut igjen å lete
Når jeg endelig har fått
Litt sving på å være Anne Grete?
Kanskje har hun mot slutten av produksjonen fått en følelse av at...? Da er vi i tilfelle flere.
Del på Facebook | Del på Bluesky