Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Litt historie. I 1966 presenterte saksofonisten Charles Lloyd et band som inkluderte pianisten Keith Jarrett, bassisten Cecil McBee og trommeslageren Jack DeJohnette. Halvparten av bandet ble fire år seinere viktige brikker i Miles Davis’ band rundt utgivelsen av «Bitches Brew».

I dag er Charles Lloyd 82 år gammel, og velger et samarbeid med 66-åringen Lucinda Williams. Samme generasjon, vil mange mene. Men i dag er kohort blitt et vanlig uttrykk - et slags synonym for gruppe. Før i tida ble det mest brukt når man skulle beskrive noe som var mindre enn en generasjon. I musikalsk sammenheng: Beatles-generasjonen var noe helt annet enn Elvis-generasjonen. Led Zeppelin var noe helt annet enn Rolling Stones. Nirvana var noe helt annet (?) enn Black Sabbath. Robyn ble noe helt annet (?) enn Madonna.

Jeg setter inn noen spørsmålstegn, fordi det jo ikke er sant at Nirvana ble noe helt annet enn Black Sabbath. Heller ikke at Robyn er noe helt annet enn Madonna. De tilhører likevel forskjellige kohorter – see?

Charles Lloyd spiller både saksofon og fløyte, og leder i denne sammenhengen et band som er like deler jazz og americana. The Marvels - som ikke skal forveksles med den legendariske doo-wop-trioen som la kor for så mange storheter tidlig på 60-tallet – består av Eric Harland (trommer), Reuben Rogers (bass), og gitaristene Bill Frisell og Greg Leisz.

Bass, trommer, to gitarer, saksofon og vokal – låter nesten som Rolling Stones? Nei! Veldig langt unna! Dette er ikke tradisjonell rock slik den ble skapt i det anglosaksiske univers mot slutten av det forrige århundre. Men det er også veldig langt unna jazzen som ble skapt i det samme tidsrommet.

«Vanished Gardens» er noe midt i mellom alt dette. Usedvanlig fint framført. Og det er veldig passende at americana/seig blues-dronninga Lucinda Williams er invitert til å være med på laget. Hva kunne være mer naturlig, enn å avrunde det hele med Jimi Hendrix’ «Angel»?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams hever røsten

(01.02.26) Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.


Lucinda Williams kler Abbey Road

(10.12.24) Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Nydelig, finstemt Charles Lloyd

(19.07.22) 84 år er ingen alder, ikke så lenge du er ung og frisk til sinns. Som Charles Lloyd.


Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd: Jumping The Creek

(13.05.05) Charles Lloyd har siden slutten av 60-tallet vært en av de mest særpregede saksofonister på kloden. Med unntak av noen perioder i indre sjølpålagt eksil har han også vært blant de aller viktigste bandlederne og med sin nye kvartett og med "Jumping The Creek" bekrefter han alt dette.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Lucinda Williams: Essence

(07.06.01) Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Charles Lloyd: The Water Is Wide

(25.08.00) Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd har vært en spesiell plante i jazzbedet helt siden han slo gjennom på slutten av 60-tallet. I mine ører har han med dette albumet levert fra seg det sterkeste vitnesbyrdet og den kraftigste musikken gjennom hele sin karriere.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.