Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Litt historie. I 1966 presenterte saksofonisten Charles Lloyd et band som inkluderte pianisten Keith Jarrett, bassisten Cecil McBee og trommeslageren Jack DeJohnette. Halvparten av bandet ble fire år seinere viktige brikker i Miles Davis’ band rundt utgivelsen av «Bitches Brew».

I dag er Charles Lloyd 82 år gammel, og velger et samarbeid med 66-åringen Lucinda Williams. Samme generasjon, vil mange mene. Men i dag er kohort blitt et vanlig uttrykk - et slags synonym for gruppe. Før i tida ble det mest brukt når man skulle beskrive noe som var mindre enn en generasjon. I musikalsk sammenheng: Beatles-generasjonen var noe helt annet enn Elvis-generasjonen. Led Zeppelin var noe helt annet enn Rolling Stones. Nirvana var noe helt annet (?) enn Black Sabbath. Robyn ble noe helt annet (?) enn Madonna.

Jeg setter inn noen spørsmålstegn, fordi det jo ikke er sant at Nirvana ble noe helt annet enn Black Sabbath. Heller ikke at Robyn er noe helt annet enn Madonna. De tilhører likevel forskjellige kohorter – see?

Charles Lloyd spiller både saksofon og fløyte, og leder i denne sammenhengen et band som er like deler jazz og americana. The Marvels - som ikke skal forveksles med den legendariske doo-wop-trioen som la kor for så mange storheter tidlig på 60-tallet – består av Eric Harland (trommer), Reuben Rogers (bass), og gitaristene Bill Frisell og Greg Leisz.

Bass, trommer, to gitarer, saksofon og vokal – låter nesten som Rolling Stones? Nei! Veldig langt unna! Dette er ikke tradisjonell rock slik den ble skapt i det anglosaksiske univers mot slutten av det forrige århundre. Men det er også veldig langt unna jazzen som ble skapt i det samme tidsrommet.

«Vanished Gardens» er noe midt i mellom alt dette. Usedvanlig fint framført. Og det er veldig passende at americana/seig blues-dronninga Lucinda Williams er invitert til å være med på laget. Hva kunne være mer naturlig, enn å avrunde det hele med Jimi Hendrix’ «Angel»?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams kler Abbey Road

(10.12.24) Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Nydelig, finstemt Charles Lloyd

(19.07.22) 84 år er ingen alder, ikke så lenge du er ung og frisk til sinns. Som Charles Lloyd.


Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd: Jumping The Creek

(13.05.05) Charles Lloyd har siden slutten av 60-tallet vært en av de mest særpregede saksofonister på kloden. Med unntak av noen perioder i indre sjølpålagt eksil har han også vært blant de aller viktigste bandlederne og med sin nye kvartett og med "Jumping The Creek" bekrefter han alt dette.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Lucinda Williams: Essence

(07.06.01) Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Charles Lloyd: The Water Is Wide

(25.08.00) Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd har vært en spesiell plante i jazzbedet helt siden han slo gjennom på slutten av 60-tallet. I mine ører har han med dette albumet levert fra seg det sterkeste vitnesbyrdet og den kraftigste musikken gjennom hele sin karriere.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.