Lucinda Williams kler Abbey Road

Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Lucinda Williams kler Abbey Road
Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.

Hun veit å velge sine inspirasjonskilder. Lady got class. Litt på sida av sin pop/country/rock-karriere har hun velsigna oss med ”Vanished Gardens” (2020) og ”Tone Poem” (2021) – begge i samarbeid med alt-saksofonisten Charles Lloyd.

Lucinda Williams ligger kort sagt ikke på latsida. I 2020 fikk vi «Good Souls Better Than Angels», i fjor kom «Stories From A Rock ‘N’ Roll Heart».

I Abbey Road stiller hun med et helt streit rockeband. Det ligner veldig på innspillinga av det som best dokumenteres i filmen «Get Back». Hør og se på dette:


Hun inkluderer to låter signert George Harrison – «While My Guitar Gently Weeps” og “Something”. Av de 10 øvrige låtene lukter det kanskje litt mer Lennon enn McCartney? Ja, eller kanskje ikke. Vi får både «Let It Be» og «The Long And Winding Road», åpenbare McCartney-komposisjoner. Williams er overraskende tro mot originalen i begge tilfelle; men da snakker jeg om “gangen» i låtene.

Disse klassikerne låter «spinklere» enn originalen. Men det låter veldig fint, og er helt sikkert velfundert arrangert. Dette handler ikke om å «låte» som The Beatles.

Lucinda Williams er The Beatles i all sin nakenhet. Jeg har ingen ting imot “Sgt. Pepper’ Lonely Hearts Club Band». Tvert imot! Men grunnleggende sett – hva trenger man i denne sjangeren, annet enn trommer, bass, to gitarer og et piano?

Hvis jeg må tvinges til å utpeke en favoritt på denne plata, blir det «Yer Blues». Pluss «With A Little Help From My Friends», i en versjon som ligger nærmere Joe Cocker enn Ringo Starr.

Hva gjør hun med de opprinnelige toneartene? Ingen ting. Lucinda Williams har et stemmeleie som sklir rett inn i Lennon/McCartney-vokalen.

Siden jula nærmer seg, benytter jeg sjansen til å reklamere for Lucinda Williams’ juleplate. «Have Yourself A Merry Little Christmas» kom for tre år siden. Bortsett fra en utsøkt jazz-versjon av “Have Yourself A Merry Little Christmas”, inneholder den “julete» rock og blues i skjønn forening – veldig mye blues. Hennes utgave av «Little Red Rooster» er, vel … hva kan man si?

Men i dag handler det altså om Lucinda Williams playing The Beatles. Brilliant.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

(26.04.20) Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Lucinda Williams: Essence

(07.06.01) Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.