Lucinda Williams hever røsten
Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.
Timing er viktig, også i musikken. “Everybody knows the world’s gone wrong”. Nettopp. De fleste av oss sitter vel alle med den følelsen, at nå går det meste til helvete. Henda i været og Yeah! Yeah! Yeah! for Bruce Springsteen:
Lucinda Williams har lagd et helt album om en verden som er i ferd med å gå av hengslene. Her er hun på The Late Show:
Så vil noen si at – hjelper det noe? Har ikke musikere stilt opp for folk flest og snakka makta midt imot nærmest til evig tid? Mitt svar er at det er bedre at folk bryr seg enn at de ikke gjør det, og det gjelder i høyeste grad også musikere.
Musikalsk er Lucinda Williams denne gang mer nedstrippa enn noen gang. Fullt band, bevares vel, men produsert nærmest som en råmix. Ray Kennedy og Tom Overby ratter lyden fra et band bestående av Rob Burger (orgel), David Sutton (bass), Doug Pettibone og Marc Ford (gitar) og Brady Blade (trommer).
De spiller rett fram rock’n’roll, omtrent sånn som vi kjenner det fra et ikke altfor strigla Rolling Stones. Ja, koringa er også i stil med Keith Richards i bakgrunnen av Mick Jagger. Stilmessig fins ett unntak, i albumets eneste coverlåt – Bob Marleys «So Much Trouble in the World”, med Mavis Staples som duettpartner.
De spiller seig blues i «Black Tears», og jeg elsker det. Men spør du meg om et favorittspor, skal vi til «Freedom Speaks». Asvlutninga, den akustiske og gospel-lignende «We’ve Come Too Far to Turn Around” er også glimrende løst.
Om det fins ett «cred”-album så langt (!) i år – then you’ve come to the right place. Forhåpentligvis kommer det flere som kan plasseres i denne kategorien, men ingen kan ta fra Lucinda Williams denne triumfen.
Del på Facebook | Del på Bluesky