Lucinda Williams: Essence

Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Essence har Lucinda Williams tonet ned fra Car Wheels On A Gravel Road. Med unntak av "Get Right With God" og tittelsporet, er alle låtene på Essence nokså neddempet: Fra den melankolske poplåten "Out Of Touch" som har et refreng som Walkabouts gladelig hadde gitt både sine venstre og høyre hender for å ha skrevet, den slentrende og sexy "Are You Down", til de utenomjordisk vakre "Blue" og "I Envy The Wind".

Lucinda beveger seg fremdeles i landskapet mellom country, no depression og pop. På Essence har hun fått med seg et stjernelag musikere: Jim Keltner, Bo Ramsey, Charlie Sexton m.fl., i tillegg til gjesteopptredener fra storheter som Ryan Adams og Gary Louris. Til sammen gir disse Lucinda Williams' låter en fabelaktig innpakning; tett men samtidig skjør, stødig men samtidig slentrende.

Basisen er tradisjonell gitar, bass og tommer som krydres på en usedvanlig delikat måte med et hammondorgel her og en fiolin der - og ikke minst - vokalharmonier som får Lennon/McCartney til å høres ut som Olga Marie Mikalsen.

På toppen av dette kommer Lucinda Williams sensuelle og innsmigrende stemme som levner lytteren i total beruselse. Totalt er dette så bra at det av og til føles som om jeg skal få hjertefeil. Hvis man kan tenke seg det beste fra Chan Marshall, Lisa Germano og Victoria Williams, så begynner man å nærme seg.

Essence er allikevel på ingen måte nyskapende. Den flytter ingen grenser eller setter en ny agenda,- den er rett og slett bare usedvanlig godt håndverk. Det vil overraske meg stort om denne ikke havner på min Topp 10-liste for 2001.

Essence er balsam for sjelen, fløte for hjernen og fløyel for ørene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams hever røsten

(01.02.26) Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.


Lucinda Williams kler Abbey Road

(10.12.24) Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

(26.04.20) Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Endelig - Lonely Crowd!

(03.06.26) Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.


Brutalt vakkert, Cabaret Voltaire

(02.06.26) «Sorry it took so long to get here, but we’re here now!» Vokalist Stephen Mallinder er i godt humør. Såvidt jeg har funnet er dette faktisk første (og siste) konserten til Cabaret Voltaire i Norge, så vi har venta drøyt 53 år siden oppstarten til Sheffield-bandet. Mye grom musikk fra Yorkshire!


Humor + musikk = Godkjent

(01.06.26) Det er ikke alltid kombinasjonen humor og musikk treffer blink. På Humor Over Trondheim gjorde den heldigvis det, gang på gang.


Uforlignelige Paul McCartney

(30.05.26) Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?


Variert og velspilt pønk

(29.05.26) Du trenger faktisk ikke like pønk for å like denne skiva. Den har så mange elementer og er så variert og velspilt at den nok vil glede mange flere enn pønkfolket.


Bleachers er bandet sitt!

(28.05.26) De er så sprell levende, de flotte og spretne melodiene ligger i kø. Bleachers gjør meg hoppende glad av begeistring.