Lucinda Williams: Essence

Den som venter på noe godt skal få, heter det. Den beste inkarnasjonen på dette noe forslitte ordtaket er uten tvil Lucinda Williams. Det har gått tre år siden hun ga ut det Grammyvinnende mesterverket Car Wheels On A Gravel Road. Tre år er riktig nok ganske kjapt til Lucinda Williams å være; på 22 år har hun gitt ut bare seks plater. Etter at Essence har snurret i CDspilleren kontinuerlig i et døgn er jeg likevel ikke i tvil om at hun ikke har forhastet seg - Essence er strålende!


Essence har Lucinda Williams tonet ned fra Car Wheels On A Gravel Road. Med unntak av "Get Right With God" og tittelsporet, er alle låtene på Essence nokså neddempet: Fra den melankolske poplåten "Out Of Touch" som har et refreng som Walkabouts gladelig hadde gitt både sine venstre og høyre hender for å ha skrevet, den slentrende og sexy "Are You Down", til de utenomjordisk vakre "Blue" og "I Envy The Wind".

Lucinda beveger seg fremdeles i landskapet mellom country, no depression og pop. På Essence har hun fått med seg et stjernelag musikere: Jim Keltner, Bo Ramsey, Charlie Sexton m.fl., i tillegg til gjesteopptredener fra storheter som Ryan Adams og Gary Louris. Til sammen gir disse Lucinda Williams' låter en fabelaktig innpakning; tett men samtidig skjør, stødig men samtidig slentrende.

Basisen er tradisjonell gitar, bass og tommer som krydres på en usedvanlig delikat måte med et hammondorgel her og en fiolin der - og ikke minst - vokalharmonier som får Lennon/McCartney til å høres ut som Olga Marie Mikalsen.

På toppen av dette kommer Lucinda Williams sensuelle og innsmigrende stemme som levner lytteren i total beruselse. Totalt er dette så bra at det av og til føles som om jeg skal få hjertefeil. Hvis man kan tenke seg det beste fra Chan Marshall, Lisa Germano og Victoria Williams, så begynner man å nærme seg.

Essence er allikevel på ingen måte nyskapende. Den flytter ingen grenser eller setter en ny agenda,- den er rett og slett bare usedvanlig godt håndverk. Det vil overraske meg stort om denne ikke havner på min Topp 10-liste for 2001.

Essence er balsam for sjelen, fløte for hjernen og fløyel for ørene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lucinda Williams kler Abbey Road

(10.12.24) Lucinda Williams har i rask rekkefølge gått løs på Tom Petty og Bob Dylan. Nå er turen kommet til The Beatles.


Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

(27.04.20) Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.


Charles Lloyd & Lucinda Williams – et møte mellom motsetningsfylte giganter

(26.04.20) Dette albumet er noen måneder gammelt, og havna dessverre i grøfta i tidslinja før PULS ble vekket til live igjen. Derfor er det på tide å trekke det opp igjen.


Sjeldne låter fra Ryan Adams, Johnny Cash og Lucinda Williams utgis

(13.08.03) Sjeldne og ikke tidligere utgitte låter med artister og band fra det amerikanske plateselskapet Lost Highway Records dukker opp den 23. september.


Lucinda Williams: World Without Tears

(29.04.03) Hun har lagd et sant helvete for sine forbindelser i en drøss plateselskap gjennom sin 25 år lange karriere. Om noen har vært bestemt på å så sine egne veier, så har det vært Lucinda Williams. Jeg tror vi skal være glad for det. Hun hadde helt sikkert ikke kommet opp med "World Wihtout Tears" om de hadde lykkes, de som en periode gjorde hva de kunne for å gjøre henne til en slags strait kloning av Bonnie Raitt. Vil du ha et album om kjærlighetens problemer, der nervene tidvis står ut av stereanlegget ditt?


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.