Charles Lloyd: Jumping The Creek
Charles Lloyd har siden slutten av 60-tallet vært en av de mest særpregede saksofonister på kloden. Med unntak av noen perioder i indre sjølpålagt eksil har han også vært blant de aller viktigste bandlederne og med sin nye kvartett og med "Jumping The Creek" bekrefter han alt dette.
Charles Lloyd oppnådde nærmest popstjernestatus på slutten av 60-tallet da han opptrådde på rockefestivaler med sin utadvendte jazzmusikk som gikk voldsomt hjem hos flower power-generasjonen. Det gjorde heller ikke noe at han i bandet sitt hadde med seg de aller mest talentfulle unge musikantene, bl.a. trommeslageren Jack DeJohnette og ikke minst pianisten Keith Jarrett.
Helt siden den gang har Lloyd bedrevet konstant søking både på det musikalske og personlige planet. I lange perioder har han trukket seg tilbake til hjemmet sitt i California og holdt seg borte fra rampelyset på alle slags vis. På slutten av 70-tallet var den meget spesielle, nå avdøde, franske pianisten Michel Petrucciani som fikk Lloyd ut av hiet. Hva og hvem som har fått han på banen igjen nå vet jeg ikke, men det er i alle fall en Charles Lloyd i superslag vi møter også denne gangen.
Sammen med en trio bestående av Geri Allen på piano, Eric Harland på trommer og perkusjon og Robert Hurst på bass, inntok Lloyd med sin tenor- og altsaksofon og taragato, studio i Los Angeles i januar i fjor. I en rekke konstellasjoner fra duo, via trio til full kvartett viser Charles Lloyd oss at han er i besittelse av en kreativ kraft som kan sammenliknes med hvilken som helst periode i karriera hans.
Det skinner klart og tydelig gjennom at Lloyd har henta mye inspirasjon fra østlige kulturer og at han er en åndelig søker er også en viktig ingrediens i hans musikk. Dessuten er han som ei jazzhistorisk bok der både blues og bebop er viktige fundamenter.
Charles Lloyd har rukket å bli 67 år og har med det forhåpentligvis mange, mange år foran seg som retningsgiver og inspirator. Han skriver fortsatt nydelige låter sjøl, men høydepunktene for meg blir likevel de to han ikke har skrevet sjøl: "Ne Me Quitte Pas (If You Go Away)" og Duke Ellingtons overvakre "Come Sunday".
Alt i alt har "Jumping The Creek" blitt en av Charles Lloyds aller beste innspillinger. Det sier ikke så reint lite.
Del på Facebook | Del på Bluesky