Lucinda Williams - grovkalibret og kledelig punk-aktig

Når pandemien grasserer og ingenting henger på hengslene, er det alltids betryggende at noe er som det bestandig har vært: Lucinda Williams synger fortsatt som om noen har lempet et lass med pukk ned i gapet hennes.

Av Christen Hvam // 27.04.20

Williams bekrefter med årets utgivelse at hun fortsatt behersker køntri-blues-rockens basale grammatikk, dens kommaregler og ortografi. Hadde Williams vært omsluttet av den norske velferdsmodellen kunne hun ha gått av med pensjon i år (hun fylte 67 i januar) men det er ingen verdens ting ved «Good Souls Better Angels» som lyder av tassende tøfler over slitt linoleum.

Hennes forrige utgivelse «Vanished Gardens» (2018) formidlet et svært vellykket samarbeid med tenorsaksofonisten Charles Lloyd, men med «Good Souls Better Angels» beveger singer-songwriteren Williams seg bakover i tid, til sine bluesrøtter fra Louisiana.

Jeg antar at stemmen hennes er blitt beskrevet med de mest bisarre adjektivene du finner i ordboka, men vakker er neppe mye brukt. I de roligste sangene her høres hun ut som en gammel traktor som trekker sine siste sukk, og når hun slipper seg løs er det som en rusten mitraljøse. Williams synger ikke med røde valmuer i stemmen. Har hun byttet ut siggen med stangselleri merkes det i hvert fall ikke på vokalen.

Etter gjennombruddet med den smått geniale «Car Wheels on a Gravel Road» (2006) er hun blitt nevnt som det kvinnelige motstykket til både Bob Dylan og Robert Johnson, og selv om sammenligningen selvfølgelig må være stas, spørs det om slike etiketteringer bare bærer bør til byrden, heller enn å fremme denne kreative ånd.

Langt de fleste låtene på «Good Souls Better Angels» er komponert sammen med ektemannen Tom Overby, som også er oppført som medprodusent. Det er ingen tvil om at disse sangene er skrevet i Trumps tidsalder: «Bad news hangin’ in the air, bad news layin’ on the ground» synger hun på «Bad News Blues» og fyrer videre løs med tekstlinjer som: «Who’s gonna believe / Liers and lunatics / Fools and thieves / Clowns and hypocrites». Også «Man Without A Soul» er så anti-Trump at det forslår. I et intervju jeg leste med henne i forbindelse med denne utgivelsen uttrykker hun tvil om hun skulle ha med sangen, at hun simpelthen var for tøff mot Trump.

No worries, sier nå jeg. Men å være antagoniserende, uttrykt i fortvilelse og forakt for den neofascistiske presidenten, er comme il faut i det amerikanske kulturfeltet i disse tider, og skal anti-Trump-sanger ha noe ved seg må de tekstlig bite godt fra seg. Williams lykkes i sitt forsett når hun legger sin rustpiggete skrapende vokal over et lydbilde som i flere av låtene sender tankene til en mausoleumsgrå bakgård i datidens østblokk.

Men det er ikke bare den amerikanske presidenten som formørker Lucinda Williams’ sinn på denne platen. «Big Black Train», det nærmeste du kommer ballade, handler om depresjonenes mørkeste kriker, en sang rekvirert fra mørk-surklende katakomber.

I «Wakin’ Up» er vold og overgrep i hjemmet temaet. Det er en sang som skaper et stort rom for smerte. Den kravler som en veps under genseren for så å ende opp som et dolkestikk i hjertet.

I tillegg til Williams’ vokal, selvfølgelig, bæres «Good Souls Better Angels» først og fremst av gitararbeidet til Stuart Mathis. Det er grovkalibret og kledelig punk-aktig støyende, uten snev av show-off. Produksjonen er i det hele nedstrippet.

Platen imponerer på et tekstlig plan mer enn det musikalske. Når mye er snekret i en snakke-blues fasong, kan det ikke bli bra dersom ikke tekstene sitter som skudd midt i det svarte. Og det gjør de gjennomgående her.

I et nakent uttrykk maler sinnataggen Lucinda Williams brede strøk av smertens poesi i en musikalsk avrenning mot det absolutte inferno.