Sweden Rock Festival 2008: Dag 1

Sweden Rock Festival har vært mye omtalt her i Puls i løpet av de siste årene, og hva er vel da mer naturlig enn at årets festival også får sin velfortjente spalteplass? Har du lest Puls Magasin har du allerede fått en forsmak på hva dette dreier seg om. Har du ikke, er dette likevel lesing som ikke krever særlige forkunnskaper, og som absolutt, i likhet med et besøk på festivalen, anbefales på det varmeste.

---

Sweden Rock Festival 2008 dag 1: Coheed and Cambria imponerte i Norje. Foto: Terje Dokken / /

Av Marius Nilsen // 09.07.08

---

Når man år etter år vender tilbake til den samme gressflekken i Norje Havsbad, ja da vet man at noen har gjort det meste riktig. Sweden Rock Festival har nemlig i løpet av de siste 10 årene vokst seg til å bli en førsteklasses hoffleverandør av hårdrock och metal, og etter årets festival er det ingen grunn til å tro at akkurat den beskrivelsen henger i en tynn tråd. Grunnet tidspress og en rekke eksamener, som man gladelig satte i overhengende fare for å besøke en av Europas best arrangerte festivaler, måtte dessverre warp- up dagen med blant annet Satyricon, Airbourne og Sabaton gå ut. Derfor var undertegnede, ved ankomst torsdag morgen, mer enn klar for 3 hektiske dager med metal, teltliv og øresus.

Etter å ha fått satt opp teltet i rekordtempo (joda, teltet hadde ikke vært rørt siden fjorårets strabaser på den samme campen), bærer det rett bort til festivalområdet. Pain of Salvation er dagens første "must see"- band, men før den tid rekker jeg å få med meg bruddstykker av både Sister Sin og Black Stone Cherry. Førstnevnte serverer rimelige klassisk hardrock, med en kvinnelig vokalist som absolutt gjør jobben. Bandet blir da også tatt godt imot på Zeppelin Stage denne formiddagen, noe som slettes ikke virker ufortjent. Black Stone Cherry, på sin side, har fått en litt større scene å boltre seg på, og selv om den eldste av gutta bare er 23 år, er dette karer som man nok må regne med i fremtiden. Både Black Crowes og AC/DC, samt diverse sørstatsrock kan høres i guttas komposisjoner, og resultatet er slettes ikke ueffent. Dessverre rekker undertegnede ikke å høre nok for å kunne gjøre en fullverdig vurdering av forestillingen, men det låter iallefall energisk og klassisk på en gang, selv med en vokalist som fremstår som litt vel mye Seattle til tider.

Neste post på programmet er egentlig Sebastian Bach, men skuffelsen er stor idet det blir opplyst om at opptredenen må utgå grunnet flyforsinkelser. Med fjorårets Skid Row- opptreden fortsatt friskt i minne, hadde dette virkelig vært noe å sette opp mot hverandre, men dessverre blir det hverken Youth Gone Wild, 18 and Life eller I Remember You fra scenekanten i dag. Kanskje han tar en Symphony X og kommer til neste år isteden?

Pain of Salvation: Daniel Gildenlöv leverte som alltid. Foto: Terje Dokken

Skuffelsen over Sebastian Bachs avlysning må man bare bite i seg, for neste band ut er våre svenske venner i Pain of Salvation, dagens progressive alibi på Zeppelin Stage. Daniel Gildenlöv entrer scenen i ensom majestet, og serverer Gilmoursk gitarplukk av en annen verden. Det går ikke lenge før resten av bandet entrer, og med åpningslåten The Perfect Element viser bandet hvordan følsom, episk progressiv musikk skal låte. Gildenlöv synger som alltid prikkfritt, og med en god miks av gammelt og nytt materiale blir dette en solid oppvisning. America og Disco Queen fra nyskiva har begge vist seg å bli live- favoritter, og glir godt sammen med det resterende materialt. Undertow og Ashes, i tillegg til åpningslåten, blir likevel stående som høydepunktene denne dagen, og det er slående hvordan en låt som Ashes synes å bevege den mest hardbarka metalfansen. Aberet denne dagen, dog, for det burde nevnes, ligger hovedsakelig i settingen, der strålende sol og sommer- idyll blir litt for lystig for svenskenes melankolske musikalske univers. Slike ting kan iallefall bandet ikke gjøre noe med, men kanskje Tromsø og Buktafestivalen med 4 grader, regn og tåke hadde vært en mer passende depressiv setting? Book bandet nå, Dyrnes!

Man føler seg bestandig tom og brukt etter en konsert med Pain of Salvation, men festivallivet må gå videre. På vei mot Sweden Stage og tysk power- metal med Primal Fear svipper jeg innom Omar and the Howlers for litt avveksling og en tolvtakters blues. Man kan si mye om blues, men Omar er en kar som vet å både traktere gitaren og stemmen sin. Likevel, med Ralf Scheepers' hyl i det fjerne vet jeg hvor jeg egentlig burde befinne meg, og tar bena fatt til Sweden Stage.

Primal Fear: Solid tysk power- metal. Foto: Terje Dokken

Primal Fear har egentlig aldri vært det mest interessante power- metal bandet fra Tyskland. Likevel, med medlemmer fra både Sinner og tidligere Gamma Ray, samt nykomlingen Magnus Karlsson (Starbreaker, Allen/ Lande, The Codex) på gitar, har bandet etter hvert opparbeidet seg et godt navn i metalmiljøet. Jeg får dessverre ikke med meg første del av konserten, men ankommer idet monsterlåten Seven Seals eksploderer fra scenen. Ralf Scheepers synger uforskammet bra, bandet låter tight, og Magnus Karlsson på gitar synes å ha funnet plassen sin i bandet rimelig kjapt. Responsen er absolutt mer enn forventet må jeg si, noe som vitner om at bandet for alvor har fått fotfeste hos söta bror. Under your Spell og Metal is Forever fremstår som naturlige höjdare utover i konserten, og når Cainbreaker avslutter ballet, er det en solid oppvisning i tysk power metal vi har vært vitne til, om enn dog noe ensartet.

Coheed and Cambria. Foto: Terje Dokken

Coheed and Cambria har virkelig fått fart på sakene etter hvert, og med et nytt opus i bagasjen er amerikanerne andre band ut på Festival Stage i dag. Med sin melodiøse tilnærming til det progressive/ alternative, samt en vokalist som låter mer Geddy Lee enn Geddy Lee selv, er det vel ingen vil om at dette er et band som såvel unge og eldre kan sette sin lit til. Nyskiva er godt representert, men det er først når klassikerne fra de to første verkene slippes løs at publikum tar løs. Vokalist Claudio Sanchez låter som Geddy Lee også live, men med seg har bandet fått to dyktige kordamer som absolutt gir det hele en ny dimensjon. Når i tillegg rytmeseksjonen sitter som ei kule, blir dette en minneverdig seanse. At gutta som vanlig fletter Iron Maidens The Trooper inn blant låter som Welcome Home, Ten Speed og The Suffering er ventet, men frembringer en like stor overraskelse hver gang, og da må vel effekten være oppnådd. Alt i alt en flott konsert fra våre amerikanske venner, som også under pressekonferansen viste seg å være hyggelige karer.

Bay Area- legendene i Testament står for dagens mest energiske opptreden, for hvem kan vel med hånden på hjertet si at Into the Pit ikke er en av tidenes live- låter i metal- sammenheng? Likevel, bandet har gjestet festivalen før, og tatt i betrakting dagens enorme oppmøte på Rock Stage er dette et etterlengtet gjensyn. Over the Wall åpner herligheten, og det eksploderer både på og fremfor scenen. Alex Skolnick har lagt jazzen på hylla for en stund, og evig godt er det, for denne mannen er noe som Testament trenger på fulltid. Tradisjon tro får vi både Into the Pit, Practice what you Preach, New Order og Diciples of the Watch i løpet av konserten, og da burde iallefall den gamle fansen ha fått sitt. Av nyere materiale er Low alltid en vinner, likeså denne dagen, og særlig More than Meets the Eye fra nyskiva, The Formation of Damnation, synes å bli en fremtidig klassiker. Chuck Billy har hentet seg imponerende inn etter kreftsykdommen for noen år tilbake, og det er godt å se mannen tilbake i storslag. Dette luktet det svidd av!

Testament: Chuck Billy back in business! Foto: Terje Dokken

Etter Testament er det på tide å ta seg en velfortjent pust i bakken, kun akkompagnert av en prisvennlig hamburger og nordnorske røverhistorier. Likevel, hvilen varer ikke lenge, for tiden går fort på festival, og det er mye man skal få med seg. AOR- kongene i Dare glipper dessverre for undertegnede, men jeg får iallefall med meg slutten og Into the Fire. Nostalgisk. Electric Light Orchestra, i den grad det er legitimt å kalle bandet ELO uten Jeff Lynne, er siste stopp før kveldens headliner, Judas Priest. Ingen skal ta fra bandet den imponerende diskografien, og det blir da også et best- of sett denne kvelden fra orkesteret. Likevel, bandet har nok hatt sin storhetstid, men som et nostalgisk minnesmerke fungerer det enda en stund.

Judas Priest er det tydelig mange som har sett frem til, for området foran Festival Stage fylles tidlig opp denne kvelden. Med sitt nye konsept- album om Nostradamus i bagasjen, er Rob Halford og co ikke bare levende legender denne sommeren, men også et høyaktuelt metal- band med evne til å se fremover. Det er derfor ingen overraskelse at The Prophecy fra nyskiva åpner showet. Absolutt en verdig låt, men bandet vet hva de fleste er kommet for, og derfor er det heller ingen overraskelse at vi får Metal Gods som låt nummer to. Låter og diskografi er en ting, men en ting er sikkert, og det er at Judas Priest aldri har vært det største live- bandet. Javisst er fremførelsen stort sett upåklagelig, men bandet har aldri hatt eller gitt de mest energiske og givende live- showene, og likeså denne kvelden. Rob Halford begynner for alvor å tynges av alderen, der han synes å ha mistet noe av den gunsten som gjorde han til den metalguden han i dag blir ansett som. K.K. Downing og Glenn Tipton virker nesten litt likegyldige, og det smitter fort over på publikum. Dessverre. Bandet berger seg likevel en del inn på klassikere som Breaking the Law, Electric Eye, Painkiller, og Hell Bent for Leather, og da er iallefall publikum fornøyd. Halford synger respektabelt, selv om, som sagt, det merkes at mannen har levd noen år. Alt i alt en midt på treet konsert fra headlineren Judas Priest. Hvor mange år til bandet klarer å holde koken skal bli spennende å se, men noen særlig mer enn 5- 6 år er nok neppe sunt for hverken bandet eller ettermælet. Det er tross alt noe som heter å gi seg mens leken er god.

Dermed er første dag av årets Sweden Rock Festival over. Hvordan de to neste dagene av festivalene fortonet seg kan du lese mer om ved å klikke på linkene til venstre.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky